Hva var det han sa?

Det lurer jeg på. Altså hva var det Peter Mueller sa til Maren Haugli? Dagbladet påstår hårdnakket at han spurte henne om hun ville utøve oralsex på ham. Det får vi kanskje aldri vite sikkert, men hva det nå en gang var han sa, så hevder han at han ikke mente det. Altså at det var en spøk.

Det minner meg om en gang hvor noen nappet bort en stol under meg, da jeg skulle sette meg. Jeg falt selvfølgelig på gulvet og slo meg bak. Det gjorde riktig vondt. Han som hadde nappet bort stolen hevdet at det var spøkefullt ment fra hans side, så det var egentlig jeg som var dum, som ikke hadde tilstrekkelig sans for humor til å le av det hele.

Etter mitt skjønn er den praksisen, å begå en krenkende handling, for så å pakke handlingen inn i en parantes og baketter hevde at innholdet i parantesen var en spøk, en ordentlig bøllesport. Det er noe bøller gjør for å etablere et slags fripass for å forsvare sin bølleopptreden.

Jeg ser at noen forsøker seg på en sammenligning. Er f. eks. et utsagn som dette verre enn å kalle Myggen for dverg eller Carew for neger? Det er en interessant aktivitet å legge et utsagn ut til en juridisk dissekering. Altså betrakte et utsagn isolert fra den sammenhengen i hvilken det uttrykkes.

Ut fra min egen erfaring så har jo utsagn som dette (eller lignende) stort sett blitt mottatt med entusiasme om enn entusiasmen tidvis var ledsaget av et krav om resiprok handling. Så for min del er det vanskelig å se hvordan et slikt utsagn kan isoleres fra sammenhengen. Eller kanskje for å være en smule mer presis. Om usagnet faller i en sammenheng hvor det er, hva jeg velger å kalle, en relasjonsmessig hjemmel for utsagnet. Altså et slikt utsagn kan være krenkende eller det kan være kjærlig, fornedrende, generøst osv. alt hva som er relasjonens innhold, alt etter hva relasjonen hjemler.

Så spørsmålet er kanskje ikke så mye hva som var den eksakte ordlyden, men om det var eller ikke var, relasjonsmessig hjemmel for utsagnet. Åpenbart var det ikke slik hjemmel for utsagnet, hva det nå enn var. Slik jeg ser det, så er det dette som hele denne saken handler om. Nemlig kvinners rett til å bestemme om en relasjon er seksuell eller ei. Denne retten kan ikke skyves, dreies, endres, lirkes med, under dekke av at det hele var: En Spøk.

Så menn kan trekke denne lærdommen av denne saken:


Sjekk ut hva som står på invitasjonen før du kommer med et forslag.

Stadig nye bekymringer.

Det hele startet med at jeg ganske enkelt ville ha en værmelding ombord i båten. Helst en værmelding av et sånt slag at jeg ikke måtte passe klokka for lytte akkurat når det passet værmelderen å melde været. Som f. eks. værmelding på VHF, radio eller TV. Sånne værmeldinger finnes. De blir meldt hele tiden og man kan få dem inn i en PC som en tekst. Vel og merke dersom man har en dertil egnet radio.

Det var sånn jeg fant ut at jeg ville ha en transceiver. En transceiver er et apparat som både kan sende og motta radiosignaler (transmitter & receiver). Men det er fremfor alt en veldig god mottaker. Med det rette programmet kan lydsignalene fra en sånn sending gjøres om til tekst eller til en fax på PC-skjermen.

Det er altså bare det at for å ha en sånn transceiver så må man ha en lisens, dvs. hvis man vil bruke den til å sende med. Det vil man jo gjerne når man først har den. Dermed så tok jeg en lisens for bruk på maritim radio. Så kjøpte jeg en sånn radio og da viste det seg at den radioen jeg hadde kjøpt også kunne brukes til å sende og motta på amatørfrekvenser. Men det betød i sin tur at jeg også måtte skaffe meg en lisens for å sended på disse frekvensene. det er nå gjort, jeg bare venter på lisensen og dermed kallesignalet som skjal komme i posten.

Ventetiden har jeg brukt til å forberede meg på min første inntreden i radioamatørrenes verden. Dvs. når jeg på et tidspunkt endelig har fått lisensen, så kan jeg snakke inn i min radio og si: "Hallo, kan du høre meg". det v ar da jeg oppdaget alle de nye bekymringene jeg nå har fått.

Det har seg nemlig sånn at en forutsetning for at noen skal kunne høre meg, i hvert fall litt lenger borte enn det stemmen rekker, er at sola samarbeider. Det er nemlig sånn at sola sender ut en enorm mengde stråler. Disse pakker jorda inn i et slags elektromagnetisk skall. Dette skallet virker som et slags speil eller en vegg som reflekterer de signalene jeg sender ut av radioen tilbake til jorda og forhåpentligvis ned i antennen til den som jeg vil snakke med. Uten dette skallet så reiser de radiobølgene jeg sender bare rett ut i rommet.

Det er solflekkene som sender ut disse strålene, så egenskapene til dette skallet er avhengig av solflekk-aktiviteten. Den er veldig laber for tiden. vanligvis har den en syklus på 11 år, men nå har den uteblitt. Dvs. den er forsinket. Det er ganske nylig blitt oppdaget at soflekkcyklus nr. 1030 nettopp har begynt å røre på seg, nærmere 2 år forsinket.

For mange er dette en stor lettelse fordi forrige gang det var en slik stillstand i solflekk-aktiviteten, en eller annen gang på 1700 tallet, så ble det innledningen til en mini-istid. mange fryktet at en ny sånn mini-istid var underveis. Det er nå bekreftet at solgflekk-aktiviteten er i ferd med å ta seg opp. Hvis du vil lese mer om dette, så kan du det her:

http://science.nasa.gov/headlines/y2009/17jun_jetstream.htm

Men solflekk-aktiviteten er ikke bare gode nyheter. Det er også noen dårlige, nemlig at denne enorme mengden at stråler som sola sender ut også lager noe krøll på jordas magnetfelt. det er blandt annet dette krøllet som blir til Nordlys eller Sydlys ettersom hvor man ser det fra. Så for at forholdenen skal være gode for radioamatører så skal Solar-fluksen være høy, mens K-indexen skal være lav. Nærmere forklaring på dette kan du lese om her (på norsk):

http://www.la2d.com/?side=Artikler&id=9

Dersom du vil dele mine bekymringer om solflekk-aktiviteten og følge med på hvordan det hele utvikler seg så har jeg lagt ut noen tabeller som daglig oppdateres her

Imidlertid skal jeg ikke forsømme de riktig gode nyhetene:

Det er ikke de menneskeskapte, prompende kuene som har skylden for de forsinkede solflekkene.

Moral ...

... er et spennende tema. Jeg er veldig interessert i moral. Da bør jeg vel samtidig skynde meg og si at det slett ikke betyr at jeg nødvendigvis er noen spesielt moralsk person. Veldig moralske personer tenker ikke så mye på moral. Altså i betydningen hvor kommer moralen fra, hva er hensikten med den, kan man avgjøre hva som er riktig og galt på en objektiv måte eller er moral bare en følge av kultur og tradisjon? Til sist, men ikke minst hva er forholdet mellom moral og juss?

F. eks. i min bekjentskapskrets så har de fleste en snevrere moral enn jussen. Med snevrere mener jeg at jussen gir et større handlingsrom enn moralen deres. La meg illustrere det med et eksempel: Den gangen da promillegrensen lå på 5 promille, valgte de fleste jeg kjenner likevel å holde sg til 0 promille. Det var riktignok noen som forsøkte å treffe 5 promille akkurat, ved å regne seg frem til at med en reduksjon på 1,5 promille i timen, kunne man godt drikke et glass rødvin til maten hvis man bare satt et par timer ved bordet.

Endelig var det noen som slett ikke brød seg om promillegrensen, men heller valgte å lage en sansynlighetsberegning for at det skulle være promillekontrol akkurat på den strekningen de skulle kjøre.

Jeg vil nå forsøke å lage en enkel definisjon av moral:

- Personlig sortering av handlinger i riktige og gale

De som holdt seg til 0 promille, selv om et var lov å ha inntil 5, hadde altså en personlig sortering som basert på noe annet enn den rettesnor man finner i lovgivningen. Deres anliggende var f. eks. forankret i overveielser omkring hvordan det ville være å møte seg selv døra dersom man pga. alkohol hadde kommet til å skade eller endog slå noen ihjel.

De som balanserte på grensen mente åpenbart at de ikke var å klandre dersom de var lovlydige nok. De har følgelig en juridisk sortering av sine handlinger.

De som ikke brød seg seg innholdet i loven, men tvertimot var mer opptatt av lovanvendelsen, dvs. politi og andre samfunnsmessige kontrolltiltak, som kunne føre til staff. De sorterer sine handlinger ved hjelp av en cost/benefit analyse.

De som de ble tatt i en promillekontroll likevel, på tross av at beregningen tilsa at de ikke skulle havne i en kontroll, beskrev det som "uflaks". Altså at sorteringen av handlinger til syvende og sist er et slags lotteri.

Nå sier Loven selv at den ikke kan anvendes som rettesnor for moral. I hvert her i landet, for så vidt som at Norge har ratifisert "Dommen i Nürnberg", dvs. Loven pålegger oss sivil ulydighet, dersom vi blir pålagt å utføre en handling som er i strid med vår samvittighet, selv om pålegget kommer fra en person som har formelle fullmakter til gi slikt pålegg. Dvs. Loven selv setter samvittigheten høyere enn Loven.

Det er denne formuleringen som tyske byråkrater og offiserer ble dømt etter, akkurat som norske landsvikere ble det i oppgjørene etter 2. verdenskrig. Hitler var nemlig på alle jurisdiske tenkelige måter, lovlig valgt.

Dermed kan vi også definere tre ulike nivåer av moralsk forståelse, alt etter som hva det er som styrer sorteringen av handlinger hos en person:

1) Samvittighetsstyrt.

2) Juridisk styrt

3) Lotteristyrt.


I det perspektivet undrer jeg meg over hva det er som styrer Bjarne Håkon Hansen? Åpenbart er han ikke samvittighetsstyrt. Men er han juridisk styrt, altså at han delegerer sorteringen av sine handlinger til Karanteneutvalget? Eller er han lotteristyrt etter parolen: "Gåre' så gåre' "?

Lappen i posten?

Ja, snart så kommer lappen i posten. Det gjelder alstå lisensen som radioamatør. I formiddag, sånn ca. kl. 12:00, ble det kontatert at jeg hadde bestått prøven man må avlegge for å få denne lisensen. Dermed så kommer snart lappen i posten, fra Norsk Post- og Teletilsyn. Det har vært et slitsomt halvår med selvstudium av diverse mysterier innen elektronikk og antennemagi.

Denne lappen har jeg egentlig drømt om siden jeg den gangen da jeg var sånn ca. 7 - 8 år og hadde laget min første hyssingtelefon. Den besto av en tom boks hvor bunnen var skåret ut, sånn at boksen var åpen i begge ender. Over den ene enden ble det så limt et stykke cellophan ved hjelp av klister laget av mel og vann, sånn at det ble en stram membran over den åpne enden. Så ble det stukket et fint lite hukk med en synål og en tråd ble tredd gjennom hullet og med et halvstikk knyttet rundt en fyrstikk. Når så to personer hadde hver sin boks og tråden ble holdt stram, så beveget membranet seg og vi kunne stolt rope inn i boksen: "Hallo, kan du høre meg". Og det kunne vi.

Men det er kanskje min skjebne at jeg hurtig mistet interessen for denne telefonen så snart som det var slått fast at vi kunne høre hverandre. Dvs. det handlet ikke så mye om å kommunisere noe som helst, men om å få det til. Vi hadde jo ikke noe særlig å snakke om via denne hyssingtelefonen. Dvs. vi hadde mye å snakke om, men det var altfor besværlig å snakke om det gjennom en boks.

Etterhvert ble det mange forskjellige eksempler på at jeg forsøkte meg på ulike andre måter å spørre om noen hørte meg. Jeg fikk f. eks. tak i et par høretelfoner, etterlatt av noen tyske soldater og oppdaget at de også kunne brukes som mikrofoner. To sånne høretelefoner som vekselvis ble snakket og lyttet i, forbundet med ledninger og et batteri ble straks en lokaltelefon. Men heller ikke i denne ble det sagt så mye mer enn: "Hallo kan du høre meg".

Senere forsøkte jeg meg med morse. Men kom ikke så mye lengre. Da jeg hadde morset: "Kan du høre meg", så ble det taust der også eller retter sagt mørkt, fordi vi morset med lommelykter, etter bekreftelsen på at det kunne han.

Men så skjedde det så mye merkelige endringer i kroppen og jeg mistet totalt interessen for å snakke i blikknokser og høretelefoner osv. Nå plutselig dreide seg det seg om å snakke med noen mystiske vesener fra en helt annen planet. Og de nøyde seg ikke med å bekrefte at de kunne høre meg. De ville selv bli hørt og sett, men det er en annen historie, som ikke skal fortelles denne gangen.

Det som derimot skal fortelles er at nå kan jeg rope, med hele planeten som rekkevidde, fordi min deilige tranceiver rekker nemlig halve jorda rundt og vel så det: "Hallo, kan du høre meg".

Det daglige brød

Jeg tenker mye på brød. Særlig på at vår sivilisasjon er bygget på brød. Med brødet, dvs. kornet. Så kunne vi oppbevare kornet (eller melet) i lang tid. Den første forutsetningen for å kunne være bofast, nemlig at man kunne oppbevare mat for et helt år. Men også fordi at den mengden arbeid som måtte til for å spise seg mett ble drastisk redusert, sånn at vi fikk arbeidstid til overs til å gjøre andre ting enn å skaffe mat. F. eks. dyrke kalamates, hvitløk og vin. Dessuten føre krig og drive handel, alt etter hva som lønner seg best.

Men med brød følger også et annet mysterium, nemlig brødoppskriften. Det er noe som virkelig har forundret meg, at det finnes så mange brødoppskrifter. For i bunn og grunn er alle brødoppskrifter like. 5 deler vann til 13 deler mel. Det er den mengden vann og mel som tilsammen blir en brøddeig. Nå kan man selvsagt variere denne oppskriften og heller si 1 del vann og 2,6 deler mel, men ikke la deg lure av den varianten, for det er akkurat det samme forholdet.

Det er nemlig ikke plass til mer mel enn 13 deler mel sammen med 5 deler vann. Tar du mindre mel blir det suppe, tar du mer mel blir noe som heller egner seg som byggemateriale. Sånn er det forresten også med majones. Ett egg, dersom du også bruker hvitten, kan bare bære 2,5 dl olje. Bruker du bare plommen så blir det 1,5 dl olje. Mer olje kan ikke ett egg holde sammen på. Sånn kan vi holde på. Ett gram salt er det vi får plass til i en liter veske, om ikke maten skal smake bare saltvann.

Forresten så er det også sånn med lønna. Det er ikke plass til med enn ca 25 % av lønna til boutgifter. Det er kanskje det som forundrer meg mest med bolighandel og finanskriser. Altså at økonomene tilsynelatende ikke forstår at dersom boligprisen går opp, så er det noe annet som går ned. Derfor vil det alltid være et tak på boligprisen.

Dermed så vil vi alltid få finanskriser med jevne mellomrum. Fordi det alltid er noen som prøver å trekke mer ut av de samlede lønningsposer enn det som blir puttet ned i dem. De trikser og fikser med lån i håp om at de dermed kan få krona til å løpe hurtigere i ring. Men krona formerer seg ikke mens den løper rundt. Det ser bare sånn ut, akkurat som Tordenskjolds soldater. Til slutt så har summen av de lånte midlene til bolig langt oversteget betalingsevnen til de som skal betale lånene, så etterspørselene synker på andre områder og lånene blir misligholdt og så siger den stakkars krona omkull av utmattelse og orker ikke løpe i ring lenger.

Det er dessverre ikke grådigheten som er problemet. Fordi jeg tror at vi til syvende og sist viole kunne gjøre noe med den. Men det er dumheten som er problemet. Den er det betraktelig verre å gjøre noe med. Den manglende evnen eller kanskje viljen til å se at man ikke kan få mer enn 8 potter rømme og fire merker smør ut av ei ku, som var det Kari som Olav hadde før, kunne kinne.

Man kan bare få en endelig mengde brød eller poteter, ut av et bestemt stykke jord. Det kan ikke komme høstes mer profitt enn det summen av lønningene kan bære.

Reise i tiden.

Jeg har alltid drømt om å reise i tiden. Helt siden jeg første gang leste "Tidsmaskinen" av H.G. Wells. Den kom ut i 1895, så det var nok ikke førsteutgaven jeg leste, men tett på. Uansett så har det endelig lykkes meg å foreta en slik reise. bare en veldig kort reise riktignok, men likevel. Den kan sikkert utvikles og forbedres.

Det skjedde for noen dager siden. Noen venner hadde invitert meg med på kunstutstilling. Egentlig en veldig generøs gest, fordi jeg er ikke særlig morsom å ha med på kunstutstilling. Stort sett så kjeder jeg meg, om enn ganske anstendig. Det er ikke sånn at jeg ser lidende ut der jeg vandrer mellom kunstverkene, det er bare sånn at jeg nok ser påfallende mye gladere ut, da det ble foreslått at vi skulle ta oss en kopp kaffe.

Siden vi skulle besøke en kunstutstilling til, så endte det med at vi besluttet oss for å ta den kaffekoppen på kokosbollefakrikken, på Sagene, fordi det var like ved den neste kunstutstillingen. Men det var altså her det skjedde, på Kokosbollefabrikken, at jeg fikk min første tidsreise.

Kokosbollen jeg fikk var så lett og luftig og nesten umerkelig som et kyss fra den elskede som vil formidle at hun overhodet ikke har glemt det jeg gjorde, eller ikke gjorde, men ikke desto mindre inneholdt en antydning om en mulig forsoning, om bare botsøvelsen ville bli tilstrekkelig troverdig, og jeg griper, som en druknende mann griper etter et halmstrå, anledningen til å love, i mitt stille sinn, at jeg aldri aldri aldri mer skal gjøre, eller ikke gjøre, det jeg gjorde eller ikke gjorde, så snart jeg finner ut hva det var, jeg gjorde eller ikke gjorde.

Så lett og luftig var denne kokosbollen at den faktisk var ferdig spist før jeg fikk begynt på den. Jeg har absolutt ingen erindring om hva den smakte, jeg bare vet at jeg skal ha meg en sånn kokosbolle til. Her kan det også ligge en fremtid for forskning i udødelighet. Jeg nekter nemlig å dø før jeg har fått en sånn kokosbolle til. Jeg er simpelthen helt nødt til å finne ut hva den smaker. Altså jeg vil en gang forsøke å begynne på kokosbollen før jeg slutter den.

Nå kan det selvsagt være at denne opplevelsen var rent subjektiv, fordi det er veeeeldig lenge siden jeg sist spiste en kokosbolle. Det er faktisk nesten 18 år siden. Jeg husker det godt, fordi det var en særlig anledning. Anledningen var nemlig den at en gang i mine barns barndom hadde utvist en salomisk visdom i mine forsøk på å lage menn av gutter. Situasjonen dreide seg nemlig om kokosboller. Av en eller anne grunn hadde jeg, i irritasjon over ungenes krangling over noen kokosboller, avgitt det brageløftet at jeg en gang skulle kjøpe meg 50 kokosboller og spise dem opp helt alene foran dem. Ungene må åpenbart ha følt seg snytt over at de aldri fikk bivåne dette tablå, fordi de parerte med å forære meg i fødselsdagspresang på min femtiårs fødselsdag, en diger eske med 50 kokosboller.

Det førte til et nytt brageløfte, som jeg nå altså har brudt, nemlig at jeg aldri mer ville spise en kokosbolle. Jeg håper at det kan tas som bevis på at jeg tross alt har et åpent sinn, at jeg valgte meg en kokosbolle til min doble espresso da jeg skulle drikke kaffe på kokosbollefabrikken mellom to kunstutstillinger.

I hvert fall vil jeg avvise en teori om jeg jeg valgte kokosbolle fordi jeg var næmest bevisstløs etter å ha vært på kunstutstilling og sett på malerier av krukker som sto på vindskjeve bord og truet med å falle ut av bildene og ned på gulvet.

Vi vant, igjen.

Denne gangen vant vi førsteplassen på Big Mac indexen. På denne linken kan du selv se:

http://www.economist.com/markets/indicators/displaystory.cfm?story_id=13055650

Vi betaler $5,79 for en Big Mac. Amerikanerne betaler $3,54. En annen statistikk fra samme kilde forteller hvor mye en arbeider må jobbe for å kjøpe seg en Big Mac:

http://www.economist.com/daily/chartgallery/displaystory.cfm?story_id=14288808

I Mexico koster en Big mac $ 2,30. Men en amerikaner må jobbe i 12 minutter for å kjøpe seg en Big mac, til forskjell fra en mexikansk arbeider som må arbeide i 120 minutter for en Big Mac.

Hva tjener en norsk arbeider? Neppe nok til 5 Big Mac i timen. Her kan man selvsagt innvende at en nordmann aldri ville finne på å spise 5 Big Mac i timen, så derfor gjør det ingenting om den er så mye dyrere her enn der. Men altså generelt er er mat relativt dyrere for nordmenn enn for europeere og amerikanere. Men takk og pris billigere enn i Mexico eller Nairobi. Det er jo en trøst.

Etter mitt skjønn burde ikke verdensøkonomien gjøres opp i Big Mac. Den burde gjøres opp i Får i Kål. Endelig, endelig, endelig fikk jeg laget meg Får i Kål. Det var jammen på tide. Den store Får i Kål dagen var riktignok 26.09. 2009, så jeg ligger ca. 14 dager bak skjemaet. Men det er aldeles ubegripelig at en rett som kan lages så enkelt som denne og likevel smake så fantastisk godt.

Når jeg så omsider har fått nok Får i Kål, sånn ca. i midten av desember så begynner, å salig fryd, pinnekjøtt-tida. Det eneste som er sørgelig omkring pinnekjøtt er at det ikke lenger er mulig å treffe på en skillig kålrabi som smaker sånn som en skikkelig kålrabi skal smake. Men jeg har funnet et råd for det. I stedet for kålrabi så lager jeg nå en stappe med halvparten sellerirot og halvparten brokkoli. Det smaker selvfølgelig ikke kålrabistappe, med det SMAKER. For pinnekjøtt krever en stappe som smaker.

For mens jeg venter på Får i Kål-tida, så har jeg utviklet denne stappen som severes, sammen med hjemmelaget rødkål og rødbet-salat, altså nykokt rødbet, finhakket og blandet i creme fraische, til matjesild. Dvs. 2 kilos spann med sildefileter kjøpt hos Harry til SEK 99,-.

Forøvrig er matjesild godt i tomatsaus: en del tomatpuré, en del vann, en del olje, en halv del sukker og en halv del hvitvinseddik (en del = ett tomatpuréglass) masse dill, emulgeres med stavmikser. Eller i sennepssaus: en del (Dijon)sennep til 2 deler majones, masse dill. Det er altså en langt bedre måte å få i seg Omega 3 på en tran, spør du meg.

Hvis du, som jeg, er glad i majones, så blir den best og billigst om du lager den selv. Jeg bruker 2,5 dl. ordenlig ren olje, altså ikke raffinert, ett helt egg, salt, hvitløk etter behag, en stor spiseskje hvitvinseddik, ei klype salt, litt gurkemeie (fordi fargen blir kjedelig når jeg bruker hele egget) og en stor teskje sennep. Emulgeres med en stavmikser (kraftig, minst 650 watt) tar ca. 30 sekunder. Ved festlige anledninger en liten sprut chili.

Jeg må medgi at jeg synes det er vanskelig å leve meg inn i hvordan det er å være kvinne. Men jeg tror det nærmeste det går an å komme en sånn opplevelse, sånn som den fremstår, litt tidlig om morgenen neste dag, altså for meg, med min meget begrensede fantasi, så forestiller jeg meg at opplevelsen kan ligne litt på den jeg fikk her en morgen da jeg leste i avisen at Obama hadde fått Nobels Fredpris:

"Egentlig veldig fint, men altså kanskje liiiiiiiitt i tidligste laget, men så vil vi jo nok få se mer til ham, dah, vel., og det blir nok fint?? Han er jo, på en måte, den rette!"


Men jeg kommer til å bli veldig skuffet over Nobelpris-komiteen om de ikke severer Obama Får i kål. De kan jo ikke lokke ham den lange veien hit uten å sørge for at han får metta si.

Har du noen gang spekulert på hvor ...

det ble av Karius og Baktus etter at de ble skylt ut i vasken hos tannlegen og havnet på havet?






De er funnet i god behold:






Altså hvis du har det sånn som jeg som kan finne på å gå rundt og lure på sånne ting, når jeg ikke har noe annet å gruble på.

Men jeg har også vært på Harry-tur. Det er interessant at Sponheim, en gang han ble spurt om hva han mente om Nordmenn som dro til Sverige for å handle billig mat, svarte at han mente at det var "Harry" å dra på handletur til Sverige. Billig, men Harry. Og det er billigere der. I hvert var det f. eks. mye billigere med apotekervarer . Omtrent halv pris. Og så har de matjesild i 2 liters spann til kr. 99,- (NOK, 85,-). For ikke å snakke om prisene på System-bolaget. Vin var mye billigere.

For man skal skynde seg å handle billig i utlandet mens man kan. Fordi det har vist seg at det store svarte pengehullet som plutselig oppsto i finansverden, som nå snart ser ut til å blitt fyllt igjen fordi så mange landt har berget sine banker og kapitalister. Det hullet er ikke blitt borte. Det er bare flyttet fra de som ikke kan betale, til de som kan betale, nemlig skattebetalerne. Hva skal man ellers bruke skattebetalere til?



De fleste regjeringer må nå hente penger fra skattebetalerne for å fylle igjen de store svarte hullene i statskassene som er oppstått etter at statskassene har tettet hullene i bankkassene rundt om i verden. Bortsett fra i Norge vel og merke, hvor staten har så mange penger at vi nesten ikke kommer til å merke noen ting. Bare at dollaren, euroen og svenskekrona blir billigere og da kommer kapitalistene til å jamre igjen fordi da blir det dyrere å selge norske varer.

Norge er nok det eneste landet i verden hvor kapitalistene jamrer høyere enn bøndene. Enda en tube kaviar blir dobbelt så dyr i Norge som i Sverige. Det er jo dypt fascinerende at en tube kaviar, produsert i Norge av Kavli går 50 % NED i pris når den lander i Sverige. Bare på veien fra Ørje til Tøckfors. Kan det være fordi at svenskene er mye smartere og flytter kaviartubene på paller mens Kavli sender kaviar ut til norske butikker i posten, som brev, en tube i hvert brev? Eller kanskje det er en form for skjult U-hjelp til Sverige? At de får mat fra Norge til halv pris, som de egentlig ikke vil ha og selger den derfor billig ut igjen til Nordmenn?

Så hvis den norske krona dyrere og den svenske krona blir billigere, så blir det dyrere å selge kaviar til svenskene, men det blir billigere for oss å kjøpe norske tuber med kaviar i Sverige fordi den svenske krona er blitt billigere. Tog du 'an.

Det er derfor der er Harry å kjøpe kaviar i Sverige. Fordi du betaler mindre der enn her for en tube. Er det rart at Rimi-Hagen flytter? Ikke bare har vi stemt inn en regjering som tenker på å kreve skatt av ham. I tillegg så svikter nordmenn og kjøper kaviar i Sverige til halv pris. Hvordan skal det gå med Hagen og Reitan osv. hvis nordmenn nå skal nøye seg med å betale det maten koster?

Harry-tur ...

(English readers must complain, otherwise I am too lazy to translate)

skal jeg på i morgen, jeg følger nemlig med på valutakursene i "Dagens Næringsliv". Det er en god avis. Den skriver nesten bare om penger, det synes jeg er litt bedre å lese om enn diverse mord & drap som de andre avisen skriver mest om.

Det mest oppmuntrende i Dagens Næringsliv er at nå er det kommet enda en ny økonomisk teori. Den er sånn sett ganske revolusjonerende. Den viser nemlig til at alle andre økonomiske teorier hittil har hatt som forutsetning at mennesker er rasjonelle vesner, altså at beslutningstakerne tar rasjonelle beslutninger.

Det nye er altså nå at økonomisk teori har erkjent at mennesket slett ikke tar rasjonelle besslutninger. Det synes jeg er gode nyheter. Dvs. jeg synes ikke at det er en god nyhet at mennesket ikke tar rasjonelle besluninger. Dvs. jeg synes ikke at det akkurat er en nyhet. Det er en meget gammel nyhet, om det i det hele tatt kan kalle en nyhet. Det er vel heller en gammelhet.

Nei, det som imidlertid er en nyhet er at økonomisk teori nå endelig også tar med i betrakningen at mennesker, dvs. i denne sammenhengen f. eks. bansksjefer, slett IKKE tar rasjonelle beslutninger, i hvert fall ikke hele tiden.

Nå skal jeg forsøke å være litt pedagogisk og forklare. F. eks. så vil en rasjonell økonomisk teori si at summen av alle lån til boliger ikke kan overstige summen av amortiseringskapasiteten til de som skal bo i disse boligene. Dermed så finnes det et objektivt tak på prisen av boliger. Det er ikke sant at prisen på boliger kan innvandere himmelen. Summen av prisen på boliger kan ikke sprenge taket på summen av boligeiernes betalingsevne.

Altså dersom hver eneste eiendomsmegler skal tjene penger og dermed øke prisen på boliger mellom kjøper og selger, så kan vi følgelig objektivt vite at den dagen det er flere eiendomsmeglere enn bakere i byen, så er målet nådd. Nå kommer det snart en økonomisk krise. Fordi systemet kommer til å kollapse. Fordi boligprisen nærmer seg taket.

Du har kanskje lagt merke til at det er en helt bestemt forhold mellom renter og sikkerhet når man skal låne penger. Jo dårligere sikkerhet, jo høyere renter. Hvilket selvfølgelig betyr at renten er aller høyest for de som ikke kan betale. Det er her hedgefond kommer inn i bildet. Det handler nemlig om å låne penger ut, til f. eks. en kommune, et pensjonsfond eller et sparefond og så investere de lånte pengene i noe som skal gi en så formidabel avkastning at det både kan betale lånet tilbake og samtidig gi en gevinst.

Men hva kan gi en sådan gevinst? Jo det er å låne de lånte pengene ut til de som betaler høyest rente for å låne penger. Men hvem er så det, jo det er presis de som ikke kan betale. Og det er akkurat det som har skjedd. Hele systemet har kollapset fordi, penger er lånt ut til noen som ikke kan betale.

Som f. eks. i alle de e-poster jeg får daglig hvor det stadig vekk er noen som så forferdelig gjerne vil låne meg penger. Til 2% i måneden. Altså til 24 % i året. Men de eneste som har behov for å låne penger til den prisen er jo de som ikke får lån i banken, altså de fattigste. Det viser presis det irrasjonelle aspektet i økonomisk teori, nemlig at man tror man kan tjene penger på å låne ut penger til de som ikke kan betale.

Fordi mennesket også må ha brød.

Men mat må jeg ha ...

(English readers must complain, otherwise I am too lazy to translate)

Blandt alle kampene jeg for tiden fører med transceiveren så må jeg også spise av og til. Hos min grønnsakhandler på hjørnet Smalgangen/ Olafiagangen på Grønland, så selger de, av en eller annen merkelig grunn, artisjokker til kr. 7,- pr. stk. Dette er veldig billig for denne usedvanlig delikate grønnsak. Den skal koke ca. 1/2 time og jeg serverer den med en blanding av hjemmelaget majones og sweet & sour chicken sauce. Det er rett og slett veldig godt.

Når jeg ikke spiser artisjokker så har jeg satt meg andre utfordringer med transceiveren. Den er, som antatt kjent, først og fremst en maritim transceiver. Men den kan altså, ved å vri armen bak på ryggen på den, virke som en amatør transceiver.

En vesenlig forskjell på en maritim transceiver og en amatør transceiver er at de som vanligvis operer en maritim transceiver, de vet akkurat hvem de vil snakke med og de vet til og med hvorfor de vil snakke med den de vil snakke med.

Nå har jeg riktignok ikke avlagt prøven for radioamatørlisens ennå, så jeg må ta et lite forbehold om at jeg kanskje ikke har forstått alle finessene, men jeg ha et helt bestemt inntrykk av at radioamatører ikke nødvendigvis alltid vet hva de vil snakke om. Langt viktigere er det å overhodet snakke med noen, hvem som helst rett og slett. Helst en eller annen som er veldig langt borte, f. eks. på den andre siden av jorda.

Dette avspeiles i hvordan en hhv. maritim og en amatør transceiver er bygget opp. På en amatør transceiver er det ganske enkelt å få den til å skanne alle frekvensene for å høre om det er noen der ute som som sier: "Hallo, kan du høre meg?". På samme måten som vi kan få en bilradio til å skanne alle frekvensene i håp om å finne en frekvens som ikke har reklame eller en reportasje om gatearbeid i nærheten av en kompressor.

Har du forresten lagt merke til at man ikke lenger kan høre en munter kompressor som er i gang med å lage et høl i gata? I min barndom var det en kompressor på hvert eneste gatehjørne. Det må være noen som lider under et dypt alvorlig arketypisk savn etter denne kompressorlyden, som har skapt musikk som på en perfekt måte kan simulere den.

Jeg tror at barn (gutter) som vokser opp i dag uten å bli overdøvet av en brølende kompressor, ikke har merket hvordan jorden skjelver under den uimotståelige kraften av en dampveivals eller ikke har vært på Østbanen og beundret "Dovregubben" damplokomotiv samle krefter til å klatre over Dovre, går glipp av noe meget vesentlig. De som ikke kan visualisere en fantasi om seg selv som dampveivalsfører/lokomotivfører/veiarbeider med pressluftbor, er evig dømt til å lage musikk som vi har funnet opp radioer til å skanne forbi.

Akkurat det er en maritim transceiver dårlig til. Man må så og si skanne alle frekvensene med å dreie på et ratt, akkuarat sånn som vi i gamle dager dreide på en søker for å finne Radio Luxemburg. En sånn dreieknapp på M710 går 100 Hz om gangen (altså for hvert knepp). Da blir det ganske mange knepp for å søke fra 0,500 - 30 MHz. Ett knepp er 100 Hz eller 0,1 KHz, dvs. 10 knepp er 1 KHz, 10 000 knepp er 1 MHz, 300 000 knepp er hele skalaen.

Så nå er jeg altså på jakt etter software som gjennom en kabel kan dreie knappen for meg.

Du lurer kanskje på ...

(English readers must complain, otherwise I am too lazy to translate)


... hvordan en Værfax ser ut? i så fall får du et eksemplar her:





Klikk på bildet så blir det større.

Den ser kanskje ikke så imponerende ut, men det kommer en ny en ca. hvert 10. minutt. De handler om forskjellige ting: trykk, temperatur, bølgehøyde osv. Det viktigste imidlertid ved en sånn værfax er at den holder motet og drømmen oppe. Altså drømmen om å kjøpe en ny båt og seile avsted igjen, da er det intet som er så oppmuntrende som å se på en værfax som tikker inn på skjermen.

Men jeg forsøker likevel å leve et slags liv ved siden av å drømme om båt. F. eks. så har det demret for meg at vi har hatt et Stortingsvalg. Jo da, jeg har stemt. Det er bare synd at det er skapt så stor forvirring om vi har hatt et Stortingsvalg eller et regjeringsvalg? Men vi har altså aldri hatt noe regjeringsvalg og vi kommer antageligvis heller aldri til å få det. Vår oppgave, som stemmekveg er å velge Storting. Når vi så har valg Storting, så skal Stortinget i sin tur velge regjering. Bare så det er sagt

Men jeg savner politikken fra gamle dager. Den gangen vi hadde et republikansk sosialdemokratisk parti ledet av Gro Harlem Brundland og et monarkistisk sosialdemokratisk parti ledet av Kåre Willoch. Hvor alle de andre partiene var sentrumspartier og hadde til oppgave å sjangle mellom Gro & Kåre, sånn at ingen skulle gjennomskue at det de to egentlig sloss om, var hvem av dem som var den største sosialdemokraten.

Nå er det bare rot i politikken. Høyre later som om de er er på parti med de store kapaitalistene. Men det hjelper ikke fordi de riktig store kapitalistene de vil ha en skikkelig sosialdemokratisk regjering. En som er sterk nok og som har penger nok til å ta alle kapitalistene under sine beskyttende vinger, hver gang de har mistet oversikten og latt veddemålene gå litt for høyt.

Bare les dagens Næringsliv i dag, så ser du hva jeg mener. Alle investorene som tror de har lært noe av denne finanskrisen sier de ønsker seg en stat som kan drive risikostyring. Det er en veldig sukret måte å be om nasjonalisering av eierskapet av bankene, på en så kamuflert måte at de ansatte fortsatt kan leke onkel skrue, med riskostyring på bakrommet.

Vidunderlig værfax ...

Nå er jo selve begrepet "fax" merkelig. Vi bruker det både som verb og substantiv. Vi sier "å faxe" og vi sier vi har sendt eller mottatt "en fax". Det vidunderlige i dette tilfellet er altså ikke den mottatte faxen, men selve prosessen. Altså det mirakuløse i at noen har sendt en fax, som altså tilfeldigvis handler om været, som i sin tur ble mottatt på skjermen på min PC.

Det var jo ikke så veldig mye stas i å glo på en ICOM M710 hvis det ikke kommer noe ut av den. For at det skal komme en fax ut av den er det en lang rekke forhold som må tilfredsstilles. Den må være innstilt på en bestemt frekvens og så må signalet på den bestemte frekvensen være tydelig nok til til at et program på PC'en, i dette tilfellet et program som heter Mscan Meteo, kan omsette det mottatte radiosignalet til en fax. Altså et bilde som viser hvordan været utvikler seg.

Faxen blir sendt ut på lufta som lyd, akkurat sånn lyd som man kan høre i telefonen når det blir sendt en fax. Forskjellen er bare at i stedet for at faxen vandrer i en telefonledning, så vandrer disse lydsignalene trådløst gjennom lufta som radiosignaler. Så havner de omsider i min radio. Den største utfordringen var å dlytte disse lydsignalene ut av radioen og inn i PC. Jeg måtte nemlig hente disse lydsignalene fra radioens kontakt for eksterne høytalere.

Men man kan ikke ta dette signalet, beregnet på drive en høytaler, direkte inn i mikrofon inngangen på en PC. Den inngangen er jo beregnet for svært små spenninger og strømmer. heldigvis var det en kar på http://www.sailnet.com som hadde en løsning. Man lager ganske enkelt en spenningsdeler. Dvs. man kortslutter signalet fra ekstern høyttaler med to motstander i serie, den ene på 10 kohm, den andre på 1 kohm. Så tar man signalet ut mellom de to motstandene. Omtrent sånn:





Dermed så ble lydsignalet fra ekstern høyttaler "spiselig" eller kanskje rettere sagt "fordøyelig" for mikrofoninngangen på PC'en. En: "Høyttaler til line in"-konverter.

I etterpåklokskapens evig sanne krystallkule så er det jo åpenbart at denne løsningen burde jeg jo egentlig ha kommet på av meg selv. Er det noe jeg burde ha lært gjennom forberedelsene til radioamatørlisensen, så måtte det vel være å kunne lage en spenningsdeler.

Nå var alt nesten klart, det eneste jeg manglet var en antenne. Her skal jeg straks medgi at jeg er fullstendig ukyndig, jeg har så vidt startet med å trenge inn i antennemagien. På Elfa kjøpte jeg en 20 m lang antennewire. Den loddet jeg inn i senterlederen på en PL-259 kontakt. Deretter heiv jeg så mye som mulig av denne wiren ut på takterrassen og festet den til det jeg kunne finne deroppe: stoler, blomsterkrukker, le-vegg osv.

Halleluja og heureka, det virka. Fra antennen, som mest kunne ligne første hjemmelekse for edderkopper, der den gikk på kryss og tvers på takterrassen, ned til min ICOM M710 transceiver, ut gjennom ekstern høyttaler utgangen og inn i min hjemmestrikkede høyttaler til line-in konverter, inn i mikrofoninngangen på laptoppen gjennom programvaren Mscan Meteo og ut på min laptopp skjerm kom altså den nydeligste fax, som riktignok kun fortalte det jeg allerede visste fra før, nemlig at vi hadde pent vær i går. Men hva betyr vel det? Hovedsaken er å få det til!

Sånn har det vært siden Simon og jeg laget vår første Donald Duck telefon, altså en telefon hvor man skjærer ut bunnen av en hermetikkbok med HaPÅ, limer stramt over en cellofan film. Stikker et lite hull i filmen og trer en tråd gjennom hullet og fester tråden på baksiden av filmen med et halvstikk rundt en fyrstikk. Så strammet vi opp tråden så den sto stram og spent mellom de to membranene av cellofanfilm på hver sin HaPå boks og fikk formidlet ut i verden det absolutt aller viktigste budskap et guttehjerte kan drømme om: "hallo, hallo, kan du høre meg?"

Radioaktiv flyktning krysser gjengroddde stier

Hendelsen i går kveld var riktignok et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for meg. Jeg fikk nemlig endelig inn en værfax. Denne historien begynte i Kiel for omtrent ett år siden. Der kjøpte jeg en Nasa HF-receiver. Altså en radiomottaker for å ta inn værfax, navtex og RTTY (teletekst meldinger). Det slo meg ganske snart at når jeg nå hadde kjøpt en receiver, så var jeg nesten halvveis til å kjøpe en transceiver, men det hadde jeg ikke råd til da, dessuten hadde jeg ikke det nødvendige maritime langdistanse radio sertifikatet, som evt. ville ha gitt meg anledning til å bruke en slik transceiver på de maritime frekvenser.

Dermed så brukte jeg våren til å skaffe meg et slikt maritimt LRC-sertifikat. Der lærte jeg ganske mye, men særlig at dersom man nå først hadde transceiveren for slik bruk av de maritime frekvenser, så var allerede amatørfrekvensene bygget inn i en slik transceiver. Altså jeg ville ha utstyret for å bli radioamatør. Det var sånn jeg ble radioaktiv. Så jeg gikk i gang med å forberede meg på å avlegge prøve for lisens for radioamatører. dette førte i sin tur til at jeg begynte å oppsøke ulike hjemmesider for radioamatører, for å bli bedre kjent med denne mystiske hobbien.

Denne (radio)aktiviteten på nettsteder for radioamatører og for radiobrukere på http://www.baatplassen.no førte til at jeg fikk kjøpt både en transveiver og en manuell tuner til en veldig anstendig pris. Transceiveren jeg kjøpte (Icom M710) viste seg, etter utallige googlinger, å være et veldig godt kjøp for matitim radiotraffik. Den er riktignok ikke idelle for en radioamatør, dvs. en radioamatør som leter rundt i amatørbåndene for å høre noen kalle ut i natten: "hallo, kan du høre meg". Det er altså en maritime transceiver som kan brukes på amatørfrekvenser, ikke en amatørtransceiver som kan brukes på maritime frekvenser.

For å overkomme dette lille handikapp har noen laget et program som gjør at man på PC-skjermen kan legge inn de frekvenser man evt. vil lytte på. Han som solgte meg transceiveren var så vennlig å gi meg dette programmet, så nå skulle jeg altså bare kjøre dette programmet. Det var sånn jeg havnet på gjengrodde stier.

For det første så måtte det jo etableres en eller annen form for forbindelse mellom PC og transceiver. Det foregår gjennom en kabel som angiveig skal gå fra serieporten til transceiveren. Det var altså bare det at min moderne laptopp, innkjøpt i vinter, fordi min forrige laptop ligger på havets bunn, godt pakket inn i Tjaldur, som også ligger på havets bunn, denne laptoppen har ingen serieport.

Så det var bare å skaffe seg en USB-kabel for å lage en Prolific seriport. Men hvordan jeg enn kjempet med denne serieporten, så fikk jeg ingen forbindelse mellom laptopp og transceiver. Jeg forsøkte med alle mulige varianter av hastigheter på denne serieporten, uten noe resultat. I bruksanvisningen til transceiveren sto det at den forsto NMEA-protokollen. Det betyr vanligvis
4800 baud, men ikke alltid, noen ganger kan det også bety 38400 baud. men uansett hvordan jeg endret bausrate mellom de to mulige alternativene og alle andre i mellom, så fikk jeg ingen forbindelse.

Dvs. jeg fikk ingen forbindelse før det demret for meg at dette programmet måtte kjøres i MsDOS. Det er en lang vei fra MsDOS til Vista, men det er en mye lengre vei fra Vista tilbake til MsDOS. Så der satt jeg med en sort skjerm og en blinkende cursor. Med en smule arkeologisk utgravning i hukommelsen kunne jeg huske at man skal skrive inn navnet på det programmet man vil kjøre. Kjekt skrev jeg inn navnet "EX1726". MsDOS benektet enhvert bekjentskap med programmet. Litt kaffe, litt mat og litt tobakk vekket noen gamle minner: man må stå i den katalogen som programmet befinner seg i. Men hvem vet lenger hvor et program befinner seg? det viste seg heldigvis at programmet lå i en katalog som heter "Programfiler".

En gammel DOS-kommando satt i fingrene: CD Programfiler, men nei. Jeg hadde jp ikke laget en "Path" kommando som kunne vise MsDOS veien fra det stedet jeg var til det stedet jeg skulle. Men hvordan flytter man seg oppover i katalogtreet til Rot-katalogen? Nok en gang kom hukommelsen som sitter i fingrene til hjelp: CD .., så var jeg plutselig i rotkatalogen. CD Programfiler, men den gikk ikke. De heter CD Program files. Fordi MsDOS vet ikke at den katalogen på norsk heter Programfiler.

Omsider så husket jeg de nødvendige DOS-kommandoer for å finne frem til den riktige katalogen og kunne omsider kjøre programmet. Så nå er mysteriet om hvorfor jeg aldri kan huske fødselsdatoer løst. På den ledige plassen i hukommelsen for fødselsdatoer sitter det noen eldgamle MsDOS kommandoer.

I neste innlegg skal jeg fortelle om det vidunderlig øyeblikket da jeg fikk inn en værfax.

Det må være en grunn ...

... til at sirenene på uttrykningskjøretøyer er på omtrent samme lydfrekvens som kvinnestemnmer når de spør: "Hva er det du driver med?". Mange av mine tidligste barndomsminner handler om at jeg satt i dyp konsentrasjon og forsøkte å finne ut hvordan verden hang sammen i ulike lovmessigheter, da en konstrasjonssplintrende kvinnestemme skar inn i min bevissthet med dette spørsmålet.

Det samme skjedde her forleden, jeg ble brutalt rykket ut av min konsentrasjon med utropet: "Hva i all verden er det du driver med egentlig?". På akkurat den frekvensen, den som ingen form for akutt eller midlertidig døvhet kan stenge ute. Den som politibilen bruker når den skal inn i et kryss for fulle sirener.

Det tar som kjent noen mikrosenkunder å omstille fra å være inne i en aktivitet til å stille seg utenfor den og gi et eller annet navn TIl samme aktivitet. "Det jeg driver med", sa jeg for å vinne tid, "det jeg driver med er ganske enkelt forvaltning av pensjonerte skuteløse skipperes rettigheter". "... som altså ikke har noen plass i valgkampen, men kun skjer på en PC-skjerm?", ville sirenestemmen vite.

Jeg vet veldig godt når jeg har pådratt meg en pedagogisk utfordring. De fleste pedagogiske utfordringer jeg møter i hverdagen, som består i å f. eks. forklare hvorfor skyvedører ikke står av seg selv på en takterasse. De kan jeg som regel parere med å innvende f. eks.: "Vi kan ikke henge en krok i himmelen eller skru noe fast i den".

For å gjenerobre initiativet var jeg hurtig ute med parolen om pensjonerte skuteløse skipperes rettigheter: "Det er å seile regatta online på": http://www.sailonline.org . "Spille dataspill på internett", utbrøt hun vantro. Jeg trodde pensjonerte skuteløse skipperes første anliggende var hurtigere skifting av reservedeler?" En kommentar til min slitasjegiktbrudne hofte som trenger en aldri så liten revisjon. Men den tacklet jeg fint: "Der kan du se", understreket jeg og fortsatte, noen har satt ut et ondsinnet rykte om at menn kun kan tenke på én ting om gangen. Det er ikke riktig, jeg kan både vente på ny hofte og spille dataspill på internett, SAMTIDIG.

Så er høsten kommet ...

(English readers must complain, otherwise I am too lazy to tranlate)


Denne bloggen er sørgelig forsømt i det siste. Det er ikke så lett å skrive en blogg om seiling når jeg ikke har noen båt å seile i. Men det blir vel snart ei råd.

I mellomtiden forbereder jeg meg til prøve for lisens til radioamatør. Planen er å hå opp til lisensprøven sånn ca. 15. oktober. Dette fordi vi nå er tre stykker som samarbeider om forberedelsene og den ene av oss skal reise til Amerika for å hente en båt som er kjøpt der på den tiden.

Som en del av forberedelsene har jeg kjøpt meg inn utstyr. Jeg har nå fått skaffet meg det viktigste. En transceiver (IC M710) og en manuell tuner (MJF 949E). De har jeg fått rimelig gjennom diverse andre brukere på nettsider for båtfolk/radioamatører.

Det mest spennnede delen av disse kjøpene er å følge pakken via pakkesporing. Jeg må si det er en formidabel skuffelse. Jeg hadde nok forventet at pakken skulle fortelle hver eneste stasjon på togreisen den passerte, men det er ikke sånn det fungerer. Først så ligger pakken på det postkontoret den ble innlevert sånn ca. 2 døgn (eller mer). Dvs. enten så gjør den det eller så spaserer postbudet fra innleveringspostkontoret og hjem til meg. Det tar i hvert fall mer enn en uke for å flytte pakken fra innleveringsstedet til utleveringsstedet.

Det mest spennende ved å bli radioamatør er på trenge inn i antenne magien. det gjelder særlig radioamatører som også er båtfolk. For i en båt så kan man ikke bygge all verdens antenner på taket, man må som regel nøye seg med et isolert akterstag. Men for at det akterstaget skal virke som antenne så må man ha noe annet mystisk som heter jordplan. Det kan man ikke uten videre kjøpe i jordplanbutikken.

Følg med videre på ferden, så skal jeg etterhvert fortelle om mine studier i jordplan.

Almost doesn't count (Nesten hjelper ikke mannen på hesten)

(Norwegian version follows below)

One of these days in this wonderful Pentecost weather I spent on the rooftop belonging to Cinderella (she, with the broken heel, see below). "Why not rent a boat this summer," she said. Clearly not impressed by how the arthritic, impatient, and moth-eaten skipper tackles the summer weather. "Then you can sail me to Copenhagen, to a conference in which I will participate there and then sail me back again". It sounded as a genial idea. So I went googling the net for boat hires, sent some e-mails to interrogate about rates for rental of a boat about 30 to 35 feet in three weeks

So now I'm revealed as one who is totally, completely and absolutely ignorant about prices for renting a boat. Rental of a 34-foot boat will cost me near a third of what I plan to pay for a new boat by next spring. Will not happen. Now, the financial crisis needs to pull itself together.

Otherwise, apparently, as all can see, this blog crawls slowly. It is not very inspiring to write a blog about the preparations for a new sailing, without a boat to prepare for. But as I was looking forward to the thought of three weeks at sea, I got a poke in the back by Pegasus. However, I will now google more and see if I may find someone who rents out some older boats with a smaller TV screen, maybe even without a TV at all, perhaps rented out a little cheaper.

For sure, I've found one that was acceptable in the price. In return, as it had no toilet, just a Porta Potti. To customize a Cinderella, dwelling in a penthouse in inner city of Oslo to a Porta Pott (pun regrettably untranslatable into English), is a pedagogical challenge that is too great for me. If the truth absolutely must be told it is not an entirely fair reputation to put out about Cinderellas and Porta Pots, the truth is that neither I would like to use a pot like that, much less empty it.

(Norwegian version)

En av disse dagene i denne vidunderlige pinse tilbragte jeg på takterrassen til Askepott (hun med den brukne hel, se nedenfor). "Hvorfor tar du ikke bare å leier deg en båt i sommer", sa hun. Åpenbart ikke imponert over hvordan den giktbrudne, rastløse og møllspiste skipper takler sommerværet. "Så kan du seile meg til København, til en konferanse jeg skal på der og tilbake igjen". Det hørtes jo egentlig ut til å være en genial idé. Så jeg gikk i gang med å google meg frem til båtutleiere, sendte noen e-poster for å forhøre meg om priser på leie av en båt sånn ca. 30 - 35 fot i tre uker.

Så nå er jeg avslørt som en som er totalt, komplett og absolutt uvitende om hva det koster å leie en båt. Leie av en 34 fot båt vil altså koste i nærheten av en tredjedel av hva jeg har tenkt å betale for en ny båt innen neste vår. Det blir det ikke noe av. Nå må finanskrisa se å ta seg sammen.

Ellers går det tydeligvis, som vel alle kan se, tregt med denne denne bloggen. Det er på sett og vis ikke så inspirerende å skrive en blogg om forberedelsene til et nytt seilas, uten en båt å forberede på. Men grepet som jeg ble av tanken på tre uker på havet, så fikk jeg et dytt i ryggen av Pegasus. Imidlertid gir jeg meg ikke så fort, nå skal jeg google mer og se om jeg kan finne noen som leier ut litt eldre båter med litt enklere TV-skjerm, kanskje til og med uten TV overhodet, som kanskje leies ut litt billigere.

Riktignok har jeg funnet en som var akseptabel i pris. Til gjengjeld så hadde den ikke toalett, bare en Porta Potti. Å tilpasse en Askepott, med takterrasse i indre Oslo til en PortaPott, er en pedagogisk utfordring som er for stor for meg. Hvis sannheten på død og liv skal frem, så var ikke det helt rettferdig sagt, som et rykte å sette ut om Askepotter og portapotter, den fulle sannhet er at jeg hverken kunne tenke meg å bruke ei sånn potte, langt mindre tømme den.

Financial crisis (Finans krisa)

(Norwegian version follows below)


These days I read two publications. One is "Today's Business" (DN), which unfortunately is the best newspaper of the time being. It has, in my view, the best journalism, and also the best film reviews and the best wine reviews. In addition, I follow the money exchange course to plan the next Sweden Tour and monitor when I can start to buying in dollars again. The second is the "Scientific American, Mind" (SAM). The magazine contains much new research in psychology, neurology and brain research.

Both write about the financial crisis. They describe the financial crisis, though each from different angle, but nevertheless, one can suspect a connection. The essence of what I have read in these publications, at the same time, is this: "Financial crisis is because someone wanted to earn money on making money, on money no one could or would pay." To understand this better, I will illustrate it with some simple examples from everyday life, but you must imagine them yourself in the greater global perspective.

I get more or less daily offers to lend me money without difficulty, usually at an interest rate of 2 small per cent, pr. month mind you. According to SAM, there are many who can not or will figure out that this is equivalent 24% a year. You, who are smarter, will not borrow money like this. You will rather go to your bank and borrow money at 5%, which you then invest in a fund, which apparently will provide a great return on investment because the Fund, lend money to these stupids among whom they think I am, since I get so alluring e-mails, with loan offers. Because both you and your bank are similar to those who buy on E-bay, ie. those who believe that they can get a Picasso for NOK 1, -. Or get much for little. Or maybe even easier explained, become rich by selling loans to someone who can not pay the loan.


Is not it amazing, that no economist has realized, that if the most expensive loans go to those who have the lowest capacity to pay, is equal to get something for nothing.

(Norsk versjon)

Nå for tiden leser jeg særlig to blader. Det ene er "Dagens Næringsliv" (DN), som dessverre er den beste avisen for tiden. Den har etter mitt skjønn den beste journalistikken, og dessuten de beste filmanmeldelsene og de beste vinanmeldelsene. I tillegg følger jeg med på valuatkursene for å planlegge neste harrytur og overvåke når jeg kan begynne å handle i dollar igjen. Det andre er "Scientific American, Mind" (SAM). Det bladet inneholder mye nytt om forskning i psykologi, nevrologi og hjerneforskning.

Begge to handler også om finanskrisa. De beskriver riktignok finanskrisa fra hver sin vinkel, men likevel kan man ane i aldri så liten sammenheng. Essensen av hva jeg har fått ut av å lese disse på publikasjonene, samtidig, er denne: "Finanskrisa skyldes at noen ville tjene penger på å tjene penger på penger, ingen kunne eller ville betale." For å forstå dette bedre vil jeg belyse det med noen enkle eksempler fra hverdagen, som man så må forestille seg i stor global stil.

Jeg får mere eller mindre daglig tilbud om å låne penger uten vanskeligheter, som regel til en rente på 2 små prosent, i måneden. I følge SAM, så er det mange som ikke kan, orker, eller vil regne ut at dette altså blir 24 % i året. Du, som sikert er smartere, vil nok ikke låne sånne penger. Du går kanskje heller i banken din og låner penger til 5%, som du så investerer i et fond, som åpenbart skal gi en stor avkastning fordi dette fondet, låner ut penger til sånne dumme som de tror jeg er, siden jeg får sånn forlokkende e-post. med lånetilbud. Fordi både du og banken din ligner litt på de som handler på nettauksjoner, altså de som tror at de kan få en Pikasso for kr. 1,-. Eller altså få mye for lite. Eller kanskje enda enklere, tjene seg rik på å selge lån til noen som ikke kan betale lånet.


Er det ikke fantastisk, at ingen økonom har innsett, at dersom de dyreste lånene går til de som har den dårligste betalingsevnen, så prøver man å få noe av intet.

Case closed. (Dommen er faldt)

Finally I got a clarification. Not the one I would prefer to get, but it is at least a clarification. I have arthritis in the right hip and must operate in a new hip joint. The good news is that after the operation I shall be feeling well again, and even better than I have been in recent years.

For it did really hurt. Especially during the last sailing where I sometimes had to stand at the helm many consecutive hours. Especially the last night, night to 1. December, where I had to stand at at the helm in very many hours, because I had the engine failure and had to save power, by steering manually instead of using the autopilot.

Now I am looking forward to get the operation, that is, I am looking forward to get a new hip joint, so I will be able to walk normally, yes, maybe even run. It is a long time since I've done that. But maybe I am most looking forward to stop eating pain relieving medicine. I cannot understand how someone would eat any substance like that (morphine derivative) voluntarily. I can simply feel that the brain becomes like porridge when eating these pills. Who in the world will voluntarily have porridge for brains?


Endelig fikk jeg en avklaring. Ikke den jeg helst ville ha, men det er i hvert fall en avklaring. Jeg har fått slitasjegikt i den høyre hoften og må operere inn en ny hofte. Den gode nyheten er at jeg etter sigende skal bli helt bra igjen, ja til og med bedre enn jeg har vært de siste årene.

For det har vært vondt. Særlig under det siste seilaset hvor jeg noen ganger måtte stå til rors mange timer sammenhengende. Spesielt den siste natten, natt til 1. desember, hvor jeg måtte stå til rors i svært mange timer, fordi jeg jo hadde motorstopp og måtte spare på strømmen, ved å styre manuelt i stedet for å bruke autopiloten.

Nå bare gleder jeg meg operasjonen, dvs. jeg gleder meg til å få et nytt hofteledd, sånn at jeg vil kunne gå normalt, ja kanskje til og med løpe. Det er det lenge siden jeg har gjort. Men kankje jeg mest gleder meg til at jeg kan slutte med å spise smertestillende. Jeg fatter ikke at noen vil spise sånt stoff (morfinderivat) frivillig. Jeg kan rett og slett merke at hjernen blir til grøt av sånne piller. Hvem i all verden vil frivillig ha grøt i hjernen?

Tapenade

This would not have been my blog if it did not sooner or later be about food. Today I was particularly lazy, which I often am if the weather is so bad or wet that I do not bother going out. But I lacked something to put on bread. Moreover, I have decided that I will now be able to keep the weight I've finally come down to, namely 86 kg, That is, two kilograms less than my weight as I left the military service. I also need a breadspread that does not require butter. The solution was homemade tapenade:


First, I made approx. 3 dl homemade mayonnaise. It consists of 250 ml oil, 1 / 2 teaspoon turmeric, 1 teaspoon mustard powder, 1 / 2 lime, 1 pinch salt (saldon) 1 egg. That is, the whole egg. Because when I use a hand-blender it whips up this mixture to a fine mayonnaise within a few seconds. But since I also use the white of the egg I need the little turmeric that the mayonnaise does not look too pale. Mustard powder, because mustard often contains sugar that may make the mayonnaise split.

In the majonnais I then had 8 pieces of garlic and 16 kalamates (stones taken out) after having chopped them with the hand mixer. Lovely


Dette ville jo ikke ha vært min blogg om den ikke på et tidspunkt inneholdt noe om mat. Idag var jeg særlig doven, noe jeg fort blir dersom været er sånn at jeg ikke gidder gå ut. Men jeg manglet noe å ha på brødet. Dessuten så har jeg bestemt meg for at jeg nå skal klare å holde den vekten jeg omsider har kommet ned i, nemlig 86 kilo, altså to kilo er enn dimmevekta. Dermed så trenger jeg også et pålegg som ikke krever smør. Løsningen ble hjemmelaget tapenade:

Først lagde jeg ca. 3 dl hjemmelaget majones. Den består av 250 ml olje, 1/2 teskje gurkemeie, 1 teskje sennepspulver, 1/2 lime, 1 klype salt (saldon) 1 egg. Altså hele egget. Fordi når jeg bruker en stavmikser så pisker den opp dennen blandingen til en fin og fast majones på noen få sekunder. Men siden jeg også bruker eggehvite trenger den litt grukemeie får ikke bli for blek. Sennespulver fordi ferdig sennep ofte inneholder sukker som får majonesen til å skille seg.

I majonesen hadde jeg så 8 fed hvitløk og 16 kalamates etter å ha finhakket dem med stavmikseren. Nydelig.

Har man klave, får man ku. (Hoping against hope)

(Norwegian version follows below)


One of my very nice lady-friends have confided in me that she has a pair of shoes, with a high heels, but where the outer soles on heels are lost, that she is now almost walking on a nail. It is of course very hard and uncomfortable to walk on, so she asked med directly: "Do the Skipper have an advice?". As the shoes are very good to walk on, provided they have heels, with soles that have a little suspension.

The problem fits well into the present process I now have started, namely to re-program myself from being wooden boat skipper to be an epoxy skipper. For now I will extend the heel with ca. 5 mm. epoxy and then grinding the extension flat to form a foundation to be able to paste in a small leather-sole eventually on it.

It was then a proverb ran through my mind:( I cannot translate into English, but the closest approximation may be something like: "If you have a horn, you will get a car, only there is a cow involved instead of a car")

So I went to the chandelier. Just to have a business by the chandelier and leave the store with something I really need, is in itself a mental uplift. Although as mentioned earlier, that requires a bit of restructuring of my mind to convince myself that now I'm closer to the sea than ever, with a package of West System epoxy resin and epoxy hardener and West System filler and two small syringe pumps for measuring, in a plastic bag. Which will hereafter replace hemp and black tarnish / sikaflex, in my life.

Thus, I have written a new proverb: "It is better with a bottle of epoxy hardener in the carry bag than than a bundle of hemp on the seabed".

If anyone would like to participate in a discussion about the translation of maritime expression and / or proverb, so please be my guest.

(Norwegian version)


En av mine aller hyggeliste damebekjentskaper har betrod meg at hun har et par sko med heler, men hvor den ytterste sålen på helen er slitt av, sånt at hun nå går nærmest på en spiker. Det er selvsagt veldig hardt og ubehagelig å gå på, så hun spurte direkte: "Har skippern et råd?". For skoene er nemlg veldig gode å gå med, når de vel og merke har såler på helene, med aldri så lite svikt i.


Problemstillingen passer godt inn i den prosess jeg nå er igang med, nemlig omprogrammere meg selv fra å være trebåtskipper til å bli epoxyskipper. For nå skal jeg forlenge helen med ca. 5 mm. epoxy og så slipe forlengelsen flat for å danne et fundament for å kunne lime på en liten lærsåle til slutt.

Det var da et ordspråk rant med i hu: "Har man klave får man ku". Så nå har jeg altså vært i båtustyrsbutikken. Bare det å ha et ærend i båtustyrsbutikken og komme ut av den med noe jeg virkelig trenger, er jo i seg selv et mentalt løft. Selv om det som sagt krever en smule omprogrammering for å kunne overbevise meg selv om at nå er jeg nærmere havet enn noensinne, med en pakke West System epoxy resin og epoxy herder samt West System filler og to små sprøytepumper for tilmåling, i en bærepose. Altså det som heretter skal erstattet hamp, black tarnish/sikaflex, i livet mitt.

Dermed har jeg forfattet et nytt ordspråk: "Det er bedre med en flaske epoxyherder i bæreposen enn enn bunt hamp på havets bunn".

Dersom noen skulle ha lyst til å delta i en diskusjon om oversettelse av maritime uttrykk og/eller ordspråk, så vær velkommen til det.

Darwin ...

(Norwegian version follows below)

... is a theme I do not easily relinquish. One of the consequences of the Darwinian theory is that our brains just escaped out of the melting pot. For 8 - 12 million years ago, we separated the from the apes, and ca. 200 - 100 000 years ago, originated the modern human as we have it today. In the evolutionary context, this is a very short time, so we must accept that we, today is indeed not the end in the evolutionary development, but rather the beginning and it will pass many thousands, perhaps millions of years before our brains are finally developed.


One of the results of this is that people who have various forms of deviation, are not very different from us, but just missing a small adjustment. People who suffer from game dependency and shopaholics are examples of this. In both cases it seems that the problems are caused by too much dopamine and too low levels of serotonin. Serotonin is a substance that the brain itself produces and that it sends to frontal cortex, and that enables us to think things through once more before we make a decision. Dopamine is a drug that rewards behavior that the brain perceives as appropriate. As most men know, it's not the conception that causes that the brains are sprayed with dopamine, but the trying.

There are elements in the games and shopping that the brain rewards us, but the lack of serotonin makes us insufficiently critical. Another fascinating issue is that few women are game-dependent and few men are shopaholics. Thus, male brain is rewarded for the attempt to collect money, women's brain is rewarded for the attempt to disperse money.

(Norwegian version)

... er et tema jeg ikke slipper så lett. En av konsekvensene av Darwinistisk teori er at vår hjerne bare så vidt er helt ut av støpeskjeen. For 8 - 12 millioner år siden skilte vi lag fra apene og for ca. 200 - 100 000 år siden oppsto det moderne mennesket slik vi har det i dag. I evolusjonsmessig sammenheng er dette en meget kort tid, så vi må akseptere at vi, i dag, slett ikke er noe punktum i utviklingen, men den vil fortsettet i mange tusen, kanskje millioner år fremover.

Et av resultatene av dette er at mennesker som har ulike former for avvik, ikke er vesensforskjellige fra oss andre, men bare mangler en liten justering. F. eks. så er folk som lider av spillegalskap og shopoholikere spennende eksempler på dette. I begge tilfelle ser det ut til at problemene skyldes for mye dopamin og for lite serotonin. Serotonin er et stoff som hjernen selv produserer og som den sender til frontallappen og som setter oss i stand til å tenke tingene igjennom en gang til innen vi beslutter oss. Dopamin er et stoff som belønner adferd som hjernen oppfatter som riktig. Som f. eks. de fleste menn, i hvert fall, vet, så er det ikke unnfangelsen som forårsaker at hjernen blir sprayet med dopamin, men forsøket.

Dvs. det er elementer i spill og shopping som hjernen belønner oss for, men som manglende serotonin ikke gjør oss tilstrekkelig kritiske til. En annen fascinerende problemstilling er at få kvinner er spillavhengige og få menn er shopoholikere. Dvs, mannehjernen blir belønnet for forsøket på å samle sammen penger, kvinnehjernen blir belønnet for forsøket på å spre dem.

Endelig bevist (Finally proven)

(Norwegian version follows below)

I've had some bad conscience, and even speculated if I have a character disorder. I am talking about my inclination to play patience on the screen from time to time. On the one hand, I consider this activity as the most complete waist of time, absolutely useless, even for a retired person. On the other hand I must admit that I'm almost hooked. But now comfort has come in the latest issue of "Illustrated Science". In a small article which states that the researchers have found that computer games such as Tetris can prevent post-traumatic stress.

That is, if you play a game like that in ca. 30 minutes within 6 hours after a traumatic event, the danger of post-traumatic stress may be prevented or at least reduced. It takes place in the way that this activity "interferes" with the memory storage of the traumatic event.

This gives some perspectives. I can imagine that it is not only on the computer, but a number of other such games that may have a similar effect, such as dart, cap land, tilt the stick, throw the jab, boccia etc. (hoping that Google has found the proper translation of these games?) It might be something to think about in connection with funerals? End the funeral with a game of dart in the pub or a game of Boccia on the cemetery?

In any case, it is clear that I have some pre-traumatic stress that should not develop into be a post-traumatic stress, when it comes to procurement of a new ship. I was really about to fall in love with this boat as I had hoped would be mine. But all hope is not gone. I just got a little more time. Moreover, the owner must now do all the preparations himself, which I had prepared myself that I should do during this spring.

(Denne norske verjonen følger etter den engelske, fordi jeg åpenbart har en reim av temperamentsfull forfatter i meg, dvs. jeg klarer ikke skrive samme innlegg to ganger. Dermed er det enklere å skrive det på engelsk først og så la Google oversette til norsk og deretter redigere den norske varianten.)

Jeg har hatt litt dårlig samvittighet, til og med spekulert av og til på om jeg har en karakterbrist. Det gjelder altså min tilbøyelighet til å legge kabal på skjermen fra tid til annen. På den ene siden anser jeg denne aktiviteten som det mest avsindige spill av tid, fullstendig nyttesløs, selv for en pensjonist. På den andre siden må jeg medgi at jeg er bortimot hekta. Men nå er trøsten kommet i siste nummer av "Illustrert Vitenskap". I en liten artikkel der er det beskrevet at forskere har funnet ut at dataspill som f. eks. Tetris kan forebygge posttraumatisk stress.

Dvs. hvis man spiller et sånt enkelt dataspill i ca. 30 minutter innen 6 timer etter en traumatisk hendelse, så forebygges faren for posttraumatisk stress. Det foregår på den måten at denne aktiviteten "forstyrrer" hukommelseslagringen av den traumatiske hendelsen.

Dette gir noen perspektiver. Jeg kan forestille meg at det ikke bare er dataspill, men en rekke andre slike spill som kan ha en tilsvarende virkning, som f. eks. dart, kappe land, vippe pinne, kaste på stikka, boccia osv. Det kan kanskje være noe å tenke på i forbindelse med begravelser? Avrunde begravelsen med en omgang dart på puben eller et spill boccia i singelen på gravlunden?

I hvert fall er det tydelig at jeg har endel pretraumatisk stress som helst ikke skal bli til et posttraumatisk stress når det gjelder anskaffelse av et nytt skip. Jeg var virkelig iferd med å bli forelsket i denne båten som jeg hadde håpet skulle bli min. Men alt håp er ikke ute. Sånn sett har jeg bare fått litt bedre tid på meg. Dessuten må nå eieren gjøre alt forarbeide selv, som jeg hadde innstilt meg på at jeg skulle gjøre i løpet av denne våren.

Oslo

Det ble en alvorlig nedtur i går. I min fantasi skulle jeg på dette tidspunktet ligget vel fortøyd i bøya og planlegge første tur for å bli bedre kjent med båten.

 

Heldigvis, eller dessverre, ettersom man ser det, så er jeg dårlig (ut)rustet til å bli deprimert. Den stadig økende gruppe personer som akkumuleres i mitt liv, altså mine ekser, har hver sin forklaring på dette fenomen. Noen mener at mine evner til positive reformuleringer er en realitetsflukt, andre mener at det er en karakterbrist og atter andre mener at det er en velsignet overlevelsesstrategi. Jeg holder med den siste gruppen.

 

Men det som nå skal problematiseres er hvordan kan det være at en, etter hvert 67 år  gammel gubbe, fremdeles vil ut på havet? Mitt svar på det spørsmålet er meget enkelt. Hva i all verden skulle jeg ellers gjøre? Etter å ha arbeidet i snitt ca. 10 timer i døgnet de siste 20 årene, så er jeg ute av stand til å sette meg i Fognerparken og mate duene. Dvs. ikke bare Frognerparken, men enhver park.

 

Med det mener jeg ikke å si at det er noe særlig i veien med Frognerparken, snarere tvertimot. Skulle jeg først finne på å mate duer, så ville Frognerparken være min favorittpark. Ikke minst fordi man kan ta seg en tur på Herregårdskroa eller på Casinosetra som den ble kalt i gamle dager, den gangen det fantes et sted som het Casino, for de som enten ikke tilfredsstilte kleskoden for å komme inn på Teaterkafeen eller som var nektet adgang der av andre grunner eller som rett og slett syntes at Teaterkafeen var i ferd med å bli litt for snobbete.

 

Det er altså det å mate duer som byr meg imot, ikke parker. Det skyldes ikke at jeg misliker duer. Egentlig liker jeg duer, særlig etter at jeg leste Darwins "The Origin og Species", hvor Darwin tok utgangspunkt i blandt annet dueoppdretting for å vise at dueoppdretterens valg av diverse parringspartnere for duene hadde store konsekvenser for hvordan duer utviklet seg. og følgelig at naturlig seleksjon ville ha minst like store konkvenser som seleksjon ved dueoppdretteren, bare selvsagt med et helt annet resultat. Men altså i begge fall så mente han å kunne bevise at spørsmålet om hvilke duer som fikk anledning til å parre seg, var avgjørende for hvilke forandringer duene gjennomgikk gjennom tidene.

 

Uansett hvor mye man kan like eller mislike duer, så er ikke mating av duer noe særlig til aktivitet etter å ha blitt pensjonert. Eller i hvert fall ikke nok til å fylle opp mitt liv. Nå vet jeg godt at det finnes pensjonister som bruker tiden til å stelle f. eks. en hage. Det er ikke noe for meg. Jeg er i bunn og grunn en bakgårdskatt, som  aldri helt har blitt fortrolig med lukingens velsignelser. Den absolutt eneste grunnen jeg kunne tenke meg til å ha en have, måtte være for å flytte innendørs horisontale aktiviteter utendørs. Siden jeg for tiden ikke har noen å dele slike innendørs horisontale aktiviteter med, så har jeg jo heller ikke bruk for en have.

 

Men det er ikke have, men havet som er mitt anliggende. Jeg tror det er et fundamentalt behov hos et menneske å kunne se horisonten. Å se horisonten bringer fred i sjelen. Selvsagt med en lille tilføyelsen at så snart sjelen har falt til ro ved å betrakte horisonten, så oppstår det på et tidspunkt en ufred i sjelen, nemlig: "Hva befinner seg hinsides horisonten"

 

 

 

 

 

Too good to be true - is indeed ...

Det er sånn at dersom noe later til å være for godt til å være sant, så er det som regel det. Jeg trodde jeg hadde fått en god, i hvert fall for meg avtale. Selgeren og jeg var, inntil i dag, enige om at jeg skulle få leie båten av ham og det som var betalt inn i leie skulle så gå i fradrag fra kjøpesummen. Denne avtalen har selgeren nå bakket ut av. Dvs. jeg kan selvsagt få kjøpe båten, men altså pengene først. Noe jeg godt kan forstå at han vil. Det var bare ergerlig for min del. Nå får jeg håpe at banken vil låne meg penger.

The deal I had made was too good to be true: that I could rent the boat and the paid rent should be subtracted from sum when I finally paid the sum in full. I understand the owner very well. It is only too bad for me, because I had hoped that I could start the sailing season already. Now I hope that the bank will help me.

Oslo 19:10 (Local time, add 9 hours)

Så starter seilaset igjen

I dag skal båten på vannet, så nå vil det heretter komme en blogg her med bilder, beskrivelser og planer.

To day the ship will be put into water and I will come back later today with pictures, descriptions and plans.