Vidunderlig værfax ...

Nå er jo selve begrepet "fax" merkelig. Vi bruker det både som verb og substantiv. Vi sier "å faxe" og vi sier vi har sendt eller mottatt "en fax". Det vidunderlige i dette tilfellet er altså ikke den mottatte faxen, men selve prosessen. Altså det mirakuløse i at noen har sendt en fax, som altså tilfeldigvis handler om været, som i sin tur ble mottatt på skjermen på min PC.

Det var jo ikke så veldig mye stas i å glo på en ICOM M710 hvis det ikke kommer noe ut av den. For at det skal komme en fax ut av den er det en lang rekke forhold som må tilfredsstilles. Den må være innstilt på en bestemt frekvens og så må signalet på den bestemte frekvensen være tydelig nok til til at et program på PC'en, i dette tilfellet et program som heter Mscan Meteo, kan omsette det mottatte radiosignalet til en fax. Altså et bilde som viser hvordan været utvikler seg.

Faxen blir sendt ut på lufta som lyd, akkurat sånn lyd som man kan høre i telefonen når det blir sendt en fax. Forskjellen er bare at i stedet for at faxen vandrer i en telefonledning, så vandrer disse lydsignalene trådløst gjennom lufta som radiosignaler. Så havner de omsider i min radio. Den største utfordringen var å dlytte disse lydsignalene ut av radioen og inn i PC. Jeg måtte nemlig hente disse lydsignalene fra radioens kontakt for eksterne høytalere.

Men man kan ikke ta dette signalet, beregnet på drive en høytaler, direkte inn i mikrofon inngangen på en PC. Den inngangen er jo beregnet for svært små spenninger og strømmer. heldigvis var det en kar på http://www.sailnet.com som hadde en løsning. Man lager ganske enkelt en spenningsdeler. Dvs. man kortslutter signalet fra ekstern høyttaler med to motstander i serie, den ene på 10 kohm, den andre på 1 kohm. Så tar man signalet ut mellom de to motstandene. Omtrent sånn:





Dermed så ble lydsignalet fra ekstern høyttaler "spiselig" eller kanskje rettere sagt "fordøyelig" for mikrofoninngangen på PC'en. En: "Høyttaler til line in"-konverter.

I etterpåklokskapens evig sanne krystallkule så er det jo åpenbart at denne løsningen burde jeg jo egentlig ha kommet på av meg selv. Er det noe jeg burde ha lært gjennom forberedelsene til radioamatørlisensen, så måtte det vel være å kunne lage en spenningsdeler.

Nå var alt nesten klart, det eneste jeg manglet var en antenne. Her skal jeg straks medgi at jeg er fullstendig ukyndig, jeg har så vidt startet med å trenge inn i antennemagien. På Elfa kjøpte jeg en 20 m lang antennewire. Den loddet jeg inn i senterlederen på en PL-259 kontakt. Deretter heiv jeg så mye som mulig av denne wiren ut på takterrassen og festet den til det jeg kunne finne deroppe: stoler, blomsterkrukker, le-vegg osv.

Halleluja og heureka, det virka. Fra antennen, som mest kunne ligne første hjemmelekse for edderkopper, der den gikk på kryss og tvers på takterrassen, ned til min ICOM M710 transceiver, ut gjennom ekstern høyttaler utgangen og inn i min hjemmestrikkede høyttaler til line-in konverter, inn i mikrofoninngangen på laptoppen gjennom programvaren Mscan Meteo og ut på min laptopp skjerm kom altså den nydeligste fax, som riktignok kun fortalte det jeg allerede visste fra før, nemlig at vi hadde pent vær i går. Men hva betyr vel det? Hovedsaken er å få det til!

Sånn har det vært siden Simon og jeg laget vår første Donald Duck telefon, altså en telefon hvor man skjærer ut bunnen av en hermetikkbok med HaPÅ, limer stramt over en cellofan film. Stikker et lite hull i filmen og trer en tråd gjennom hullet og fester tråden på baksiden av filmen med et halvstikk rundt en fyrstikk. Så strammet vi opp tråden så den sto stram og spent mellom de to membranene av cellofanfilm på hver sin HaPå boks og fikk formidlet ut i verden det absolutt aller viktigste budskap et guttehjerte kan drømme om: "hallo, hallo, kan du høre meg?"