Radioaktiv flyktning krysser gjengroddde stier

Hendelsen i går kveld var riktignok et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt for meg. Jeg fikk nemlig endelig inn en værfax. Denne historien begynte i Kiel for omtrent ett år siden. Der kjøpte jeg en Nasa HF-receiver. Altså en radiomottaker for å ta inn værfax, navtex og RTTY (teletekst meldinger). Det slo meg ganske snart at når jeg nå hadde kjøpt en receiver, så var jeg nesten halvveis til å kjøpe en transceiver, men det hadde jeg ikke råd til da, dessuten hadde jeg ikke det nødvendige maritime langdistanse radio sertifikatet, som evt. ville ha gitt meg anledning til å bruke en slik transceiver på de maritime frekvenser.

Dermed så brukte jeg våren til å skaffe meg et slikt maritimt LRC-sertifikat. Der lærte jeg ganske mye, men særlig at dersom man nå først hadde transceiveren for slik bruk av de maritime frekvenser, så var allerede amatørfrekvensene bygget inn i en slik transceiver. Altså jeg ville ha utstyret for å bli radioamatør. Det var sånn jeg ble radioaktiv. Så jeg gikk i gang med å forberede meg på å avlegge prøve for lisens for radioamatører. dette førte i sin tur til at jeg begynte å oppsøke ulike hjemmesider for radioamatører, for å bli bedre kjent med denne mystiske hobbien.

Denne (radio)aktiviteten på nettsteder for radioamatører og for radiobrukere på http://www.baatplassen.no førte til at jeg fikk kjøpt både en transveiver og en manuell tuner til en veldig anstendig pris. Transceiveren jeg kjøpte (Icom M710) viste seg, etter utallige googlinger, å være et veldig godt kjøp for matitim radiotraffik. Den er riktignok ikke idelle for en radioamatør, dvs. en radioamatør som leter rundt i amatørbåndene for å høre noen kalle ut i natten: "hallo, kan du høre meg". Det er altså en maritime transceiver som kan brukes på amatørfrekvenser, ikke en amatørtransceiver som kan brukes på maritime frekvenser.

For å overkomme dette lille handikapp har noen laget et program som gjør at man på PC-skjermen kan legge inn de frekvenser man evt. vil lytte på. Han som solgte meg transceiveren var så vennlig å gi meg dette programmet, så nå skulle jeg altså bare kjøre dette programmet. Det var sånn jeg havnet på gjengrodde stier.

For det første så måtte det jo etableres en eller annen form for forbindelse mellom PC og transceiver. Det foregår gjennom en kabel som angiveig skal gå fra serieporten til transceiveren. Det var altså bare det at min moderne laptopp, innkjøpt i vinter, fordi min forrige laptop ligger på havets bunn, godt pakket inn i Tjaldur, som også ligger på havets bunn, denne laptoppen har ingen serieport.

Så det var bare å skaffe seg en USB-kabel for å lage en Prolific seriport. Men hvordan jeg enn kjempet med denne serieporten, så fikk jeg ingen forbindelse mellom laptopp og transceiver. Jeg forsøkte med alle mulige varianter av hastigheter på denne serieporten, uten noe resultat. I bruksanvisningen til transceiveren sto det at den forsto NMEA-protokollen. Det betyr vanligvis
4800 baud, men ikke alltid, noen ganger kan det også bety 38400 baud. men uansett hvordan jeg endret bausrate mellom de to mulige alternativene og alle andre i mellom, så fikk jeg ingen forbindelse.

Dvs. jeg fikk ingen forbindelse før det demret for meg at dette programmet måtte kjøres i MsDOS. Det er en lang vei fra MsDOS til Vista, men det er en mye lengre vei fra Vista tilbake til MsDOS. Så der satt jeg med en sort skjerm og en blinkende cursor. Med en smule arkeologisk utgravning i hukommelsen kunne jeg huske at man skal skrive inn navnet på det programmet man vil kjøre. Kjekt skrev jeg inn navnet "EX1726". MsDOS benektet enhvert bekjentskap med programmet. Litt kaffe, litt mat og litt tobakk vekket noen gamle minner: man må stå i den katalogen som programmet befinner seg i. Men hvem vet lenger hvor et program befinner seg? det viste seg heldigvis at programmet lå i en katalog som heter "Programfiler".

En gammel DOS-kommando satt i fingrene: CD Programfiler, men nei. Jeg hadde jp ikke laget en "Path" kommando som kunne vise MsDOS veien fra det stedet jeg var til det stedet jeg skulle. Men hvordan flytter man seg oppover i katalogtreet til Rot-katalogen? Nok en gang kom hukommelsen som sitter i fingrene til hjelp: CD .., så var jeg plutselig i rotkatalogen. CD Programfiler, men den gikk ikke. De heter CD Program files. Fordi MsDOS vet ikke at den katalogen på norsk heter Programfiler.

Omsider så husket jeg de nødvendige DOS-kommandoer for å finne frem til den riktige katalogen og kunne omsider kjøre programmet. Så nå er mysteriet om hvorfor jeg aldri kan huske fødselsdatoer løst. På den ledige plassen i hukommelsen for fødselsdatoer sitter det noen eldgamle MsDOS kommandoer.

I neste innlegg skal jeg fortelle om det vidunderlig øyeblikket da jeg fikk inn en værfax.