Vi vant, igjen.

Denne gangen vant vi førsteplassen på Big Mac indexen. På denne linken kan du selv se:

http://www.economist.com/markets/indicators/displaystory.cfm?story_id=13055650

Vi betaler $5,79 for en Big Mac. Amerikanerne betaler $3,54. En annen statistikk fra samme kilde forteller hvor mye en arbeider må jobbe for å kjøpe seg en Big Mac:

http://www.economist.com/daily/chartgallery/displaystory.cfm?story_id=14288808

I Mexico koster en Big mac $ 2,30. Men en amerikaner må jobbe i 12 minutter for å kjøpe seg en Big mac, til forskjell fra en mexikansk arbeider som må arbeide i 120 minutter for en Big Mac.

Hva tjener en norsk arbeider? Neppe nok til 5 Big Mac i timen. Her kan man selvsagt innvende at en nordmann aldri ville finne på å spise 5 Big Mac i timen, så derfor gjør det ingenting om den er så mye dyrere her enn der. Men altså generelt er er mat relativt dyrere for nordmenn enn for europeere og amerikanere. Men takk og pris billigere enn i Mexico eller Nairobi. Det er jo en trøst.

Etter mitt skjønn burde ikke verdensøkonomien gjøres opp i Big Mac. Den burde gjøres opp i Får i Kål. Endelig, endelig, endelig fikk jeg laget meg Får i Kål. Det var jammen på tide. Den store Får i Kål dagen var riktignok 26.09. 2009, så jeg ligger ca. 14 dager bak skjemaet. Men det er aldeles ubegripelig at en rett som kan lages så enkelt som denne og likevel smake så fantastisk godt.

Når jeg så omsider har fått nok Får i Kål, sånn ca. i midten av desember så begynner, å salig fryd, pinnekjøtt-tida. Det eneste som er sørgelig omkring pinnekjøtt er at det ikke lenger er mulig å treffe på en skillig kålrabi som smaker sånn som en skikkelig kålrabi skal smake. Men jeg har funnet et råd for det. I stedet for kålrabi så lager jeg nå en stappe med halvparten sellerirot og halvparten brokkoli. Det smaker selvfølgelig ikke kålrabistappe, med det SMAKER. For pinnekjøtt krever en stappe som smaker.

For mens jeg venter på Får i Kål-tida, så har jeg utviklet denne stappen som severes, sammen med hjemmelaget rødkål og rødbet-salat, altså nykokt rødbet, finhakket og blandet i creme fraische, til matjesild. Dvs. 2 kilos spann med sildefileter kjøpt hos Harry til SEK 99,-.

Forøvrig er matjesild godt i tomatsaus: en del tomatpuré, en del vann, en del olje, en halv del sukker og en halv del hvitvinseddik (en del = ett tomatpuréglass) masse dill, emulgeres med stavmikser. Eller i sennepssaus: en del (Dijon)sennep til 2 deler majones, masse dill. Det er altså en langt bedre måte å få i seg Omega 3 på en tran, spør du meg.

Hvis du, som jeg, er glad i majones, så blir den best og billigst om du lager den selv. Jeg bruker 2,5 dl. ordenlig ren olje, altså ikke raffinert, ett helt egg, salt, hvitløk etter behag, en stor spiseskje hvitvinseddik, ei klype salt, litt gurkemeie (fordi fargen blir kjedelig når jeg bruker hele egget) og en stor teskje sennep. Emulgeres med en stavmikser (kraftig, minst 650 watt) tar ca. 30 sekunder. Ved festlige anledninger en liten sprut chili.

Jeg må medgi at jeg synes det er vanskelig å leve meg inn i hvordan det er å være kvinne. Men jeg tror det nærmeste det går an å komme en sånn opplevelse, sånn som den fremstår, litt tidlig om morgenen neste dag, altså for meg, med min meget begrensede fantasi, så forestiller jeg meg at opplevelsen kan ligne litt på den jeg fikk her en morgen da jeg leste i avisen at Obama hadde fått Nobels Fredpris:

"Egentlig veldig fint, men altså kanskje liiiiiiiitt i tidligste laget, men så vil vi jo nok få se mer til ham, dah, vel., og det blir nok fint?? Han er jo, på en måte, den rette!"


Men jeg kommer til å bli veldig skuffet over Nobelpris-komiteen om de ikke severer Obama Får i kål. De kan jo ikke lokke ham den lange veien hit uten å sørge for at han får metta si.