Lappen i posten?

Ja, snart så kommer lappen i posten. Det gjelder alstå lisensen som radioamatør. I formiddag, sånn ca. kl. 12:00, ble det kontatert at jeg hadde bestått prøven man må avlegge for å få denne lisensen. Dermed så kommer snart lappen i posten, fra Norsk Post- og Teletilsyn. Det har vært et slitsomt halvår med selvstudium av diverse mysterier innen elektronikk og antennemagi.

Denne lappen har jeg egentlig drømt om siden jeg den gangen da jeg var sånn ca. 7 - 8 år og hadde laget min første hyssingtelefon. Den besto av en tom boks hvor bunnen var skåret ut, sånn at boksen var åpen i begge ender. Over den ene enden ble det så limt et stykke cellophan ved hjelp av klister laget av mel og vann, sånn at det ble en stram membran over den åpne enden. Så ble det stukket et fint lite hukk med en synål og en tråd ble tredd gjennom hullet og med et halvstikk knyttet rundt en fyrstikk. Når så to personer hadde hver sin boks og tråden ble holdt stram, så beveget membranet seg og vi kunne stolt rope inn i boksen: "Hallo, kan du høre meg". Og det kunne vi.

Men det er kanskje min skjebne at jeg hurtig mistet interessen for denne telefonen så snart som det var slått fast at vi kunne høre hverandre. Dvs. det handlet ikke så mye om å kommunisere noe som helst, men om å få det til. Vi hadde jo ikke noe særlig å snakke om via denne hyssingtelefonen. Dvs. vi hadde mye å snakke om, men det var altfor besværlig å snakke om det gjennom en boks.

Etterhvert ble det mange forskjellige eksempler på at jeg forsøkte meg på ulike andre måter å spørre om noen hørte meg. Jeg fikk f. eks. tak i et par høretelfoner, etterlatt av noen tyske soldater og oppdaget at de også kunne brukes som mikrofoner. To sånne høretelefoner som vekselvis ble snakket og lyttet i, forbundet med ledninger og et batteri ble straks en lokaltelefon. Men heller ikke i denne ble det sagt så mye mer enn: "Hallo kan du høre meg".

Senere forsøkte jeg meg med morse. Men kom ikke så mye lengre. Da jeg hadde morset: "Kan du høre meg", så ble det taust der også eller retter sagt mørkt, fordi vi morset med lommelykter, etter bekreftelsen på at det kunne han.

Men så skjedde det så mye merkelige endringer i kroppen og jeg mistet totalt interessen for å snakke i blikknokser og høretelefoner osv. Nå plutselig dreide seg det seg om å snakke med noen mystiske vesener fra en helt annen planet. Og de nøyde seg ikke med å bekrefte at de kunne høre meg. De ville selv bli hørt og sett, men det er en annen historie, som ikke skal fortelles denne gangen.

Det som derimot skal fortelles er at nå kan jeg rope, med hele planeten som rekkevidde, fordi min deilige tranceiver rekker nemlig halve jorda rundt og vel så det: "Hallo, kan du høre meg".