Reise i tiden.

Jeg har alltid drømt om å reise i tiden. Helt siden jeg første gang leste "Tidsmaskinen" av H.G. Wells. Den kom ut i 1895, så det var nok ikke førsteutgaven jeg leste, men tett på. Uansett så har det endelig lykkes meg å foreta en slik reise. bare en veldig kort reise riktignok, men likevel. Den kan sikkert utvikles og forbedres.

Det skjedde for noen dager siden. Noen venner hadde invitert meg med på kunstutstilling. Egentlig en veldig generøs gest, fordi jeg er ikke særlig morsom å ha med på kunstutstilling. Stort sett så kjeder jeg meg, om enn ganske anstendig. Det er ikke sånn at jeg ser lidende ut der jeg vandrer mellom kunstverkene, det er bare sånn at jeg nok ser påfallende mye gladere ut, da det ble foreslått at vi skulle ta oss en kopp kaffe.

Siden vi skulle besøke en kunstutstilling til, så endte det med at vi besluttet oss for å ta den kaffekoppen på kokosbollefakrikken, på Sagene, fordi det var like ved den neste kunstutstillingen. Men det var altså her det skjedde, på Kokosbollefabrikken, at jeg fikk min første tidsreise.

Kokosbollen jeg fikk var så lett og luftig og nesten umerkelig som et kyss fra den elskede som vil formidle at hun overhodet ikke har glemt det jeg gjorde, eller ikke gjorde, men ikke desto mindre inneholdt en antydning om en mulig forsoning, om bare botsøvelsen ville bli tilstrekkelig troverdig, og jeg griper, som en druknende mann griper etter et halmstrå, anledningen til å love, i mitt stille sinn, at jeg aldri aldri aldri mer skal gjøre, eller ikke gjøre, det jeg gjorde eller ikke gjorde, så snart jeg finner ut hva det var, jeg gjorde eller ikke gjorde.

Så lett og luftig var denne kokosbollen at den faktisk var ferdig spist før jeg fikk begynt på den. Jeg har absolutt ingen erindring om hva den smakte, jeg bare vet at jeg skal ha meg en sånn kokosbolle til. Her kan det også ligge en fremtid for forskning i udødelighet. Jeg nekter nemlig å dø før jeg har fått en sånn kokosbolle til. Jeg er simpelthen helt nødt til å finne ut hva den smaker. Altså jeg vil en gang forsøke å begynne på kokosbollen før jeg slutter den.

Nå kan det selvsagt være at denne opplevelsen var rent subjektiv, fordi det er veeeeldig lenge siden jeg sist spiste en kokosbolle. Det er faktisk nesten 18 år siden. Jeg husker det godt, fordi det var en særlig anledning. Anledningen var nemlig den at en gang i mine barns barndom hadde utvist en salomisk visdom i mine forsøk på å lage menn av gutter. Situasjonen dreide seg nemlig om kokosboller. Av en eller anne grunn hadde jeg, i irritasjon over ungenes krangling over noen kokosboller, avgitt det brageløftet at jeg en gang skulle kjøpe meg 50 kokosboller og spise dem opp helt alene foran dem. Ungene må åpenbart ha følt seg snytt over at de aldri fikk bivåne dette tablå, fordi de parerte med å forære meg i fødselsdagspresang på min femtiårs fødselsdag, en diger eske med 50 kokosboller.

Det førte til et nytt brageløfte, som jeg nå altså har brudt, nemlig at jeg aldri mer ville spise en kokosbolle. Jeg håper at det kan tas som bevis på at jeg tross alt har et åpent sinn, at jeg valgte meg en kokosbolle til min doble espresso da jeg skulle drikke kaffe på kokosbollefabrikken mellom to kunstutstillinger.

I hvert fall vil jeg avvise en teori om jeg jeg valgte kokosbolle fordi jeg var næmest bevisstløs etter å ha vært på kunstutstilling og sett på malerier av krukker som sto på vindskjeve bord og truet med å falle ut av bildene og ned på gulvet.