Oslo

Det ble en alvorlig nedtur i går. I min fantasi skulle jeg på dette tidspunktet ligget vel fortøyd i bøya og planlegge første tur for å bli bedre kjent med båten.

 

Heldigvis, eller dessverre, ettersom man ser det, så er jeg dårlig (ut)rustet til å bli deprimert. Den stadig økende gruppe personer som akkumuleres i mitt liv, altså mine ekser, har hver sin forklaring på dette fenomen. Noen mener at mine evner til positive reformuleringer er en realitetsflukt, andre mener at det er en karakterbrist og atter andre mener at det er en velsignet overlevelsesstrategi. Jeg holder med den siste gruppen.

 

Men det som nå skal problematiseres er hvordan kan det være at en, etter hvert 67 år  gammel gubbe, fremdeles vil ut på havet? Mitt svar på det spørsmålet er meget enkelt. Hva i all verden skulle jeg ellers gjøre? Etter å ha arbeidet i snitt ca. 10 timer i døgnet de siste 20 årene, så er jeg ute av stand til å sette meg i Fognerparken og mate duene. Dvs. ikke bare Frognerparken, men enhver park.

 

Med det mener jeg ikke å si at det er noe særlig i veien med Frognerparken, snarere tvertimot. Skulle jeg først finne på å mate duer, så ville Frognerparken være min favorittpark. Ikke minst fordi man kan ta seg en tur på Herregårdskroa eller på Casinosetra som den ble kalt i gamle dager, den gangen det fantes et sted som het Casino, for de som enten ikke tilfredsstilte kleskoden for å komme inn på Teaterkafeen eller som var nektet adgang der av andre grunner eller som rett og slett syntes at Teaterkafeen var i ferd med å bli litt for snobbete.

 

Det er altså det å mate duer som byr meg imot, ikke parker. Det skyldes ikke at jeg misliker duer. Egentlig liker jeg duer, særlig etter at jeg leste Darwins "The Origin og Species", hvor Darwin tok utgangspunkt i blandt annet dueoppdretting for å vise at dueoppdretterens valg av diverse parringspartnere for duene hadde store konsekvenser for hvordan duer utviklet seg. og følgelig at naturlig seleksjon ville ha minst like store konkvenser som seleksjon ved dueoppdretteren, bare selvsagt med et helt annet resultat. Men altså i begge fall så mente han å kunne bevise at spørsmålet om hvilke duer som fikk anledning til å parre seg, var avgjørende for hvilke forandringer duene gjennomgikk gjennom tidene.

 

Uansett hvor mye man kan like eller mislike duer, så er ikke mating av duer noe særlig til aktivitet etter å ha blitt pensjonert. Eller i hvert fall ikke nok til å fylle opp mitt liv. Nå vet jeg godt at det finnes pensjonister som bruker tiden til å stelle f. eks. en hage. Det er ikke noe for meg. Jeg er i bunn og grunn en bakgårdskatt, som  aldri helt har blitt fortrolig med lukingens velsignelser. Den absolutt eneste grunnen jeg kunne tenke meg til å ha en have, måtte være for å flytte innendørs horisontale aktiviteter utendørs. Siden jeg for tiden ikke har noen å dele slike innendørs horisontale aktiviteter med, så har jeg jo heller ikke bruk for en have.

 

Men det er ikke have, men havet som er mitt anliggende. Jeg tror det er et fundamentalt behov hos et menneske å kunne se horisonten. Å se horisonten bringer fred i sjelen. Selvsagt med en lille tilføyelsen at så snart sjelen har falt til ro ved å betrakte horisonten, så oppstår det på et tidspunkt en ufred i sjelen, nemlig: "Hva befinner seg hinsides horisonten"