Det lurer jeg på. Altså hva var det Peter Mueller sa til Maren Haugli? Dagbladet påstår hårdnakket at han spurte henne om hun ville utøve oralsex på ham. Det får vi kanskje aldri vite sikkert, men hva det nå en gang var han sa, så hevder han at han ikke mente det. Altså at det var en spøk.
Det minner meg om en gang hvor noen nappet bort en stol under meg, da jeg skulle sette meg. Jeg falt selvfølgelig på gulvet og slo meg bak. Det gjorde riktig vondt. Han som hadde nappet bort stolen hevdet at det var spøkefullt ment fra hans side, så det var egentlig jeg som var dum, som ikke hadde tilstrekkelig sans for humor til å le av det hele.
Etter mitt skjønn er den praksisen, å begå en krenkende handling, for så å pakke handlingen inn i en parantes og baketter hevde at innholdet i parantesen var en spøk, en ordentlig bøllesport. Det er noe bøller gjør for å etablere et slags fripass for å forsvare sin bølleopptreden.
Jeg ser at noen forsøker seg på en sammenligning. Er f. eks. et utsagn som dette verre enn å kalle Myggen for dverg eller Carew for neger? Det er en interessant aktivitet å legge et utsagn ut til en juridisk dissekering. Altså betrakte et utsagn isolert fra den sammenhengen i hvilken det uttrykkes.
Ut fra min egen erfaring så har jo utsagn som dette (eller lignende) stort sett blitt mottatt med entusiasme om enn entusiasmen tidvis var ledsaget av et krav om resiprok handling. Så for min del er det vanskelig å se hvordan et slikt utsagn kan isoleres fra sammenhengen. Eller kanskje for å være en smule mer presis. Om usagnet faller i en sammenheng hvor det er, hva jeg velger å kalle, en relasjonsmessig hjemmel for utsagnet. Altså et slikt utsagn kan være krenkende eller det kan være kjærlig, fornedrende, generøst osv. alt hva som er relasjonens innhold, alt etter hva relasjonen hjemler.
Så spørsmålet er kanskje ikke så mye hva som var den eksakte ordlyden, men om det var eller ikke var, relasjonsmessig hjemmel for utsagnet. Åpenbart var det ikke slik hjemmel for utsagnet, hva det nå enn var. Slik jeg ser det, så er det dette som hele denne saken handler om. Nemlig kvinners rett til å bestemme om en relasjon er seksuell eller ei. Denne retten kan ikke skyves, dreies, endres, lirkes med, under dekke av at det hele var: En Spøk.
Så menn kan trekke denne lærdommen av denne saken:
Sjekk ut hva som står på invitasjonen før du kommer med et forslag.
26.11.2009
09.11.2009
Stadig nye bekymringer.
Det hele startet med at jeg ganske enkelt ville ha en værmelding ombord i båten. Helst en værmelding av et sånt slag at jeg ikke måtte passe klokka for lytte akkurat når det passet værmelderen å melde været. Som f. eks. værmelding på VHF, radio eller TV. Sånne værmeldinger finnes. De blir meldt hele tiden og man kan få dem inn i en PC som en tekst. Vel og merke dersom man har en dertil egnet radio.
Det var sånn jeg fant ut at jeg ville ha en transceiver. En transceiver er et apparat som både kan sende og motta radiosignaler (transmitter & receiver). Men det er fremfor alt en veldig god mottaker. Med det rette programmet kan lydsignalene fra en sånn sending gjøres om til tekst eller til en fax på PC-skjermen.
Det er altså bare det at for å ha en sånn transceiver så må man ha en lisens, dvs. hvis man vil bruke den til å sende med. Det vil man jo gjerne når man først har den. Dermed så tok jeg en lisens for bruk på maritim radio. Så kjøpte jeg en sånn radio og da viste det seg at den radioen jeg hadde kjøpt også kunne brukes til å sende og motta på amatørfrekvenser. Men det betød i sin tur at jeg også måtte skaffe meg en lisens for å sended på disse frekvensene. det er nå gjort, jeg bare venter på lisensen og dermed kallesignalet som skjal komme i posten.
Ventetiden har jeg brukt til å forberede meg på min første inntreden i radioamatørrenes verden. Dvs. når jeg på et tidspunkt endelig har fått lisensen, så kan jeg snakke inn i min radio og si: "Hallo, kan du høre meg". det v ar da jeg oppdaget alle de nye bekymringene jeg nå har fått.
Det har seg nemlig sånn at en forutsetning for at noen skal kunne høre meg, i hvert fall litt lenger borte enn det stemmen rekker, er at sola samarbeider. Det er nemlig sånn at sola sender ut en enorm mengde stråler. Disse pakker jorda inn i et slags elektromagnetisk skall. Dette skallet virker som et slags speil eller en vegg som reflekterer de signalene jeg sender ut av radioen tilbake til jorda og forhåpentligvis ned i antennen til den som jeg vil snakke med. Uten dette skallet så reiser de radiobølgene jeg sender bare rett ut i rommet.
Det er solflekkene som sender ut disse strålene, så egenskapene til dette skallet er avhengig av solflekk-aktiviteten. Den er veldig laber for tiden. vanligvis har den en syklus på 11 år, men nå har den uteblitt. Dvs. den er forsinket. Det er ganske nylig blitt oppdaget at soflekkcyklus nr. 1030 nettopp har begynt å røre på seg, nærmere 2 år forsinket.
For mange er dette en stor lettelse fordi forrige gang det var en slik stillstand i solflekk-aktiviteten, en eller annen gang på 1700 tallet, så ble det innledningen til en mini-istid. mange fryktet at en ny sånn mini-istid var underveis. Det er nå bekreftet at solgflekk-aktiviteten er i ferd med å ta seg opp. Hvis du vil lese mer om dette, så kan du det her:
http://science.nasa.gov/headlines/y2009/17jun_jetstream.htm
Men solflekk-aktiviteten er ikke bare gode nyheter. Det er også noen dårlige, nemlig at denne enorme mengden at stråler som sola sender ut også lager noe krøll på jordas magnetfelt. det er blandt annet dette krøllet som blir til Nordlys eller Sydlys ettersom hvor man ser det fra. Så for at forholdenen skal være gode for radioamatører så skal Solar-fluksen være høy, mens K-indexen skal være lav. Nærmere forklaring på dette kan du lese om her (på norsk):
http://www.la2d.com/?side=Artikler&id=9
Dersom du vil dele mine bekymringer om solflekk-aktiviteten og følge med på hvordan det hele utvikler seg så har jeg lagt ut noen tabeller som daglig oppdateres her
Imidlertid skal jeg ikke forsømme de riktig gode nyhetene:
Det er ikke de menneskeskapte, prompende kuene som har skylden for de forsinkede solflekkene.
Det var sånn jeg fant ut at jeg ville ha en transceiver. En transceiver er et apparat som både kan sende og motta radiosignaler (transmitter & receiver). Men det er fremfor alt en veldig god mottaker. Med det rette programmet kan lydsignalene fra en sånn sending gjøres om til tekst eller til en fax på PC-skjermen.
Det er altså bare det at for å ha en sånn transceiver så må man ha en lisens, dvs. hvis man vil bruke den til å sende med. Det vil man jo gjerne når man først har den. Dermed så tok jeg en lisens for bruk på maritim radio. Så kjøpte jeg en sånn radio og da viste det seg at den radioen jeg hadde kjøpt også kunne brukes til å sende og motta på amatørfrekvenser. Men det betød i sin tur at jeg også måtte skaffe meg en lisens for å sended på disse frekvensene. det er nå gjort, jeg bare venter på lisensen og dermed kallesignalet som skjal komme i posten.
Ventetiden har jeg brukt til å forberede meg på min første inntreden i radioamatørrenes verden. Dvs. når jeg på et tidspunkt endelig har fått lisensen, så kan jeg snakke inn i min radio og si: "Hallo, kan du høre meg". det v ar da jeg oppdaget alle de nye bekymringene jeg nå har fått.
Det har seg nemlig sånn at en forutsetning for at noen skal kunne høre meg, i hvert fall litt lenger borte enn det stemmen rekker, er at sola samarbeider. Det er nemlig sånn at sola sender ut en enorm mengde stråler. Disse pakker jorda inn i et slags elektromagnetisk skall. Dette skallet virker som et slags speil eller en vegg som reflekterer de signalene jeg sender ut av radioen tilbake til jorda og forhåpentligvis ned i antennen til den som jeg vil snakke med. Uten dette skallet så reiser de radiobølgene jeg sender bare rett ut i rommet.
Det er solflekkene som sender ut disse strålene, så egenskapene til dette skallet er avhengig av solflekk-aktiviteten. Den er veldig laber for tiden. vanligvis har den en syklus på 11 år, men nå har den uteblitt. Dvs. den er forsinket. Det er ganske nylig blitt oppdaget at soflekkcyklus nr. 1030 nettopp har begynt å røre på seg, nærmere 2 år forsinket.
For mange er dette en stor lettelse fordi forrige gang det var en slik stillstand i solflekk-aktiviteten, en eller annen gang på 1700 tallet, så ble det innledningen til en mini-istid. mange fryktet at en ny sånn mini-istid var underveis. Det er nå bekreftet at solgflekk-aktiviteten er i ferd med å ta seg opp. Hvis du vil lese mer om dette, så kan du det her:
http://science.nasa.gov/headlines/y2009/17jun_jetstream.htm
Men solflekk-aktiviteten er ikke bare gode nyheter. Det er også noen dårlige, nemlig at denne enorme mengden at stråler som sola sender ut også lager noe krøll på jordas magnetfelt. det er blandt annet dette krøllet som blir til Nordlys eller Sydlys ettersom hvor man ser det fra. Så for at forholdenen skal være gode for radioamatører så skal Solar-fluksen være høy, mens K-indexen skal være lav. Nærmere forklaring på dette kan du lese om her (på norsk):
http://www.la2d.com/?side=Artikler&id=9
Dersom du vil dele mine bekymringer om solflekk-aktiviteten og følge med på hvordan det hele utvikler seg så har jeg lagt ut noen tabeller som daglig oppdateres her
Imidlertid skal jeg ikke forsømme de riktig gode nyhetene:
Det er ikke de menneskeskapte, prompende kuene som har skylden for de forsinkede solflekkene.
30.10.2009
Moral ...
... er et spennende tema. Jeg er veldig interessert i moral. Da bør jeg vel samtidig skynde meg og si at det slett ikke betyr at jeg nødvendigvis er noen spesielt moralsk person. Veldig moralske personer tenker ikke så mye på moral. Altså i betydningen hvor kommer moralen fra, hva er hensikten med den, kan man avgjøre hva som er riktig og galt på en objektiv måte eller er moral bare en følge av kultur og tradisjon? Til sist, men ikke minst hva er forholdet mellom moral og juss?
F. eks. i min bekjentskapskrets så har de fleste en snevrere moral enn jussen. Med snevrere mener jeg at jussen gir et større handlingsrom enn moralen deres. La meg illustrere det med et eksempel: Den gangen da promillegrensen lå på 5 promille, valgte de fleste jeg kjenner likevel å holde sg til 0 promille. Det var riktignok noen som forsøkte å treffe 5 promille akkurat, ved å regne seg frem til at med en reduksjon på 1,5 promille i timen, kunne man godt drikke et glass rødvin til maten hvis man bare satt et par timer ved bordet.
Endelig var det noen som slett ikke brød seg om promillegrensen, men heller valgte å lage en sansynlighetsberegning for at det skulle være promillekontrol akkurat på den strekningen de skulle kjøre.
Jeg vil nå forsøke å lage en enkel definisjon av moral:
- Personlig sortering av handlinger i riktige og gale
De som holdt seg til 0 promille, selv om et var lov å ha inntil 5, hadde altså en personlig sortering som basert på noe annet enn den rettesnor man finner i lovgivningen. Deres anliggende var f. eks. forankret i overveielser omkring hvordan det ville være å møte seg selv døra dersom man pga. alkohol hadde kommet til å skade eller endog slå noen ihjel.
De som balanserte på grensen mente åpenbart at de ikke var å klandre dersom de var lovlydige nok. De har følgelig en juridisk sortering av sine handlinger.
De som ikke brød seg seg innholdet i loven, men tvertimot var mer opptatt av lovanvendelsen, dvs. politi og andre samfunnsmessige kontrolltiltak, som kunne føre til staff. De sorterer sine handlinger ved hjelp av en cost/benefit analyse.
De som de ble tatt i en promillekontroll likevel, på tross av at beregningen tilsa at de ikke skulle havne i en kontroll, beskrev det som "uflaks". Altså at sorteringen av handlinger til syvende og sist er et slags lotteri.
Nå sier Loven selv at den ikke kan anvendes som rettesnor for moral. I hvert her i landet, for så vidt som at Norge har ratifisert "Dommen i Nürnberg", dvs. Loven pålegger oss sivil ulydighet, dersom vi blir pålagt å utføre en handling som er i strid med vår samvittighet, selv om pålegget kommer fra en person som har formelle fullmakter til gi slikt pålegg. Dvs. Loven selv setter samvittigheten høyere enn Loven.
Det er denne formuleringen som tyske byråkrater og offiserer ble dømt etter, akkurat som norske landsvikere ble det i oppgjørene etter 2. verdenskrig. Hitler var nemlig på alle jurisdiske tenkelige måter, lovlig valgt.
Dermed kan vi også definere tre ulike nivåer av moralsk forståelse, alt etter som hva det er som styrer sorteringen av handlinger hos en person:
1) Samvittighetsstyrt.
2) Juridisk styrt
3) Lotteristyrt.
I det perspektivet undrer jeg meg over hva det er som styrer Bjarne Håkon Hansen? Åpenbart er han ikke samvittighetsstyrt. Men er han juridisk styrt, altså at han delegerer sorteringen av sine handlinger til Karanteneutvalget? Eller er han lotteristyrt etter parolen: "Gåre' så gåre' "?
F. eks. i min bekjentskapskrets så har de fleste en snevrere moral enn jussen. Med snevrere mener jeg at jussen gir et større handlingsrom enn moralen deres. La meg illustrere det med et eksempel: Den gangen da promillegrensen lå på 5 promille, valgte de fleste jeg kjenner likevel å holde sg til 0 promille. Det var riktignok noen som forsøkte å treffe 5 promille akkurat, ved å regne seg frem til at med en reduksjon på 1,5 promille i timen, kunne man godt drikke et glass rødvin til maten hvis man bare satt et par timer ved bordet.
Endelig var det noen som slett ikke brød seg om promillegrensen, men heller valgte å lage en sansynlighetsberegning for at det skulle være promillekontrol akkurat på den strekningen de skulle kjøre.
Jeg vil nå forsøke å lage en enkel definisjon av moral:
- Personlig sortering av handlinger i riktige og gale
De som holdt seg til 0 promille, selv om et var lov å ha inntil 5, hadde altså en personlig sortering som basert på noe annet enn den rettesnor man finner i lovgivningen. Deres anliggende var f. eks. forankret i overveielser omkring hvordan det ville være å møte seg selv døra dersom man pga. alkohol hadde kommet til å skade eller endog slå noen ihjel.
De som balanserte på grensen mente åpenbart at de ikke var å klandre dersom de var lovlydige nok. De har følgelig en juridisk sortering av sine handlinger.
De som ikke brød seg seg innholdet i loven, men tvertimot var mer opptatt av lovanvendelsen, dvs. politi og andre samfunnsmessige kontrolltiltak, som kunne føre til staff. De sorterer sine handlinger ved hjelp av en cost/benefit analyse.
De som de ble tatt i en promillekontroll likevel, på tross av at beregningen tilsa at de ikke skulle havne i en kontroll, beskrev det som "uflaks". Altså at sorteringen av handlinger til syvende og sist er et slags lotteri.
Nå sier Loven selv at den ikke kan anvendes som rettesnor for moral. I hvert her i landet, for så vidt som at Norge har ratifisert "Dommen i Nürnberg", dvs. Loven pålegger oss sivil ulydighet, dersom vi blir pålagt å utføre en handling som er i strid med vår samvittighet, selv om pålegget kommer fra en person som har formelle fullmakter til gi slikt pålegg. Dvs. Loven selv setter samvittigheten høyere enn Loven.
Det er denne formuleringen som tyske byråkrater og offiserer ble dømt etter, akkurat som norske landsvikere ble det i oppgjørene etter 2. verdenskrig. Hitler var nemlig på alle jurisdiske tenkelige måter, lovlig valgt.
Dermed kan vi også definere tre ulike nivåer av moralsk forståelse, alt etter som hva det er som styrer sorteringen av handlinger hos en person:
1) Samvittighetsstyrt.
2) Juridisk styrt
3) Lotteristyrt.
I det perspektivet undrer jeg meg over hva det er som styrer Bjarne Håkon Hansen? Åpenbart er han ikke samvittighetsstyrt. Men er han juridisk styrt, altså at han delegerer sorteringen av sine handlinger til Karanteneutvalget? Eller er han lotteristyrt etter parolen: "Gåre' så gåre' "?
28.10.2009
Lappen i posten?
Ja, snart så kommer lappen i posten. Det gjelder alstå lisensen som radioamatør. I formiddag, sånn ca. kl. 12:00, ble det kontatert at jeg hadde bestått prøven man må avlegge for å få denne lisensen. Dermed så kommer snart lappen i posten, fra Norsk Post- og Teletilsyn. Det har vært et slitsomt halvår med selvstudium av diverse mysterier innen elektronikk og antennemagi.
Denne lappen har jeg egentlig drømt om siden jeg den gangen da jeg var sånn ca. 7 - 8 år og hadde laget min første hyssingtelefon. Den besto av en tom boks hvor bunnen var skåret ut, sånn at boksen var åpen i begge ender. Over den ene enden ble det så limt et stykke cellophan ved hjelp av klister laget av mel og vann, sånn at det ble en stram membran over den åpne enden. Så ble det stukket et fint lite hukk med en synål og en tråd ble tredd gjennom hullet og med et halvstikk knyttet rundt en fyrstikk. Når så to personer hadde hver sin boks og tråden ble holdt stram, så beveget membranet seg og vi kunne stolt rope inn i boksen: "Hallo, kan du høre meg". Og det kunne vi.
Men det er kanskje min skjebne at jeg hurtig mistet interessen for denne telefonen så snart som det var slått fast at vi kunne høre hverandre. Dvs. det handlet ikke så mye om å kommunisere noe som helst, men om å få det til. Vi hadde jo ikke noe særlig å snakke om via denne hyssingtelefonen. Dvs. vi hadde mye å snakke om, men det var altfor besværlig å snakke om det gjennom en boks.
Etterhvert ble det mange forskjellige eksempler på at jeg forsøkte meg på ulike andre måter å spørre om noen hørte meg. Jeg fikk f. eks. tak i et par høretelfoner, etterlatt av noen tyske soldater og oppdaget at de også kunne brukes som mikrofoner. To sånne høretelefoner som vekselvis ble snakket og lyttet i, forbundet med ledninger og et batteri ble straks en lokaltelefon. Men heller ikke i denne ble det sagt så mye mer enn: "Hallo kan du høre meg".
Senere forsøkte jeg meg med morse. Men kom ikke så mye lengre. Da jeg hadde morset: "Kan du høre meg", så ble det taust der også eller retter sagt mørkt, fordi vi morset med lommelykter, etter bekreftelsen på at det kunne han.
Men så skjedde det så mye merkelige endringer i kroppen og jeg mistet totalt interessen for å snakke i blikknokser og høretelefoner osv. Nå plutselig dreide seg det seg om å snakke med noen mystiske vesener fra en helt annen planet. Og de nøyde seg ikke med å bekrefte at de kunne høre meg. De ville selv bli hørt og sett, men det er en annen historie, som ikke skal fortelles denne gangen.
Det som derimot skal fortelles er at nå kan jeg rope, med hele planeten som rekkevidde, fordi min deilige tranceiver rekker nemlig halve jorda rundt og vel så det: "Hallo, kan du høre meg".
Denne lappen har jeg egentlig drømt om siden jeg den gangen da jeg var sånn ca. 7 - 8 år og hadde laget min første hyssingtelefon. Den besto av en tom boks hvor bunnen var skåret ut, sånn at boksen var åpen i begge ender. Over den ene enden ble det så limt et stykke cellophan ved hjelp av klister laget av mel og vann, sånn at det ble en stram membran over den åpne enden. Så ble det stukket et fint lite hukk med en synål og en tråd ble tredd gjennom hullet og med et halvstikk knyttet rundt en fyrstikk. Når så to personer hadde hver sin boks og tråden ble holdt stram, så beveget membranet seg og vi kunne stolt rope inn i boksen: "Hallo, kan du høre meg". Og det kunne vi.
Men det er kanskje min skjebne at jeg hurtig mistet interessen for denne telefonen så snart som det var slått fast at vi kunne høre hverandre. Dvs. det handlet ikke så mye om å kommunisere noe som helst, men om å få det til. Vi hadde jo ikke noe særlig å snakke om via denne hyssingtelefonen. Dvs. vi hadde mye å snakke om, men det var altfor besværlig å snakke om det gjennom en boks.
Etterhvert ble det mange forskjellige eksempler på at jeg forsøkte meg på ulike andre måter å spørre om noen hørte meg. Jeg fikk f. eks. tak i et par høretelfoner, etterlatt av noen tyske soldater og oppdaget at de også kunne brukes som mikrofoner. To sånne høretelefoner som vekselvis ble snakket og lyttet i, forbundet med ledninger og et batteri ble straks en lokaltelefon. Men heller ikke i denne ble det sagt så mye mer enn: "Hallo kan du høre meg".
Senere forsøkte jeg meg med morse. Men kom ikke så mye lengre. Da jeg hadde morset: "Kan du høre meg", så ble det taust der også eller retter sagt mørkt, fordi vi morset med lommelykter, etter bekreftelsen på at det kunne han.
Men så skjedde det så mye merkelige endringer i kroppen og jeg mistet totalt interessen for å snakke i blikknokser og høretelefoner osv. Nå plutselig dreide seg det seg om å snakke med noen mystiske vesener fra en helt annen planet. Og de nøyde seg ikke med å bekrefte at de kunne høre meg. De ville selv bli hørt og sett, men det er en annen historie, som ikke skal fortelles denne gangen.
Det som derimot skal fortelles er at nå kan jeg rope, med hele planeten som rekkevidde, fordi min deilige tranceiver rekker nemlig halve jorda rundt og vel så det: "Hallo, kan du høre meg".
17.10.2009
Det daglige brød
Jeg tenker mye på brød. Særlig på at vår sivilisasjon er bygget på brød. Med brødet, dvs. kornet. Så kunne vi oppbevare kornet (eller melet) i lang tid. Den første forutsetningen for å kunne være bofast, nemlig at man kunne oppbevare mat for et helt år. Men også fordi at den mengden arbeid som måtte til for å spise seg mett ble drastisk redusert, sånn at vi fikk arbeidstid til overs til å gjøre andre ting enn å skaffe mat. F. eks. dyrke kalamates, hvitløk og vin. Dessuten føre krig og drive handel, alt etter hva som lønner seg best.
Men med brød følger også et annet mysterium, nemlig brødoppskriften. Det er noe som virkelig har forundret meg, at det finnes så mange brødoppskrifter. For i bunn og grunn er alle brødoppskrifter like. 5 deler vann til 13 deler mel. Det er den mengden vann og mel som tilsammen blir en brøddeig. Nå kan man selvsagt variere denne oppskriften og heller si 1 del vann og 2,6 deler mel, men ikke la deg lure av den varianten, for det er akkurat det samme forholdet.
Det er nemlig ikke plass til mer mel enn 13 deler mel sammen med 5 deler vann. Tar du mindre mel blir det suppe, tar du mer mel blir noe som heller egner seg som byggemateriale. Sånn er det forresten også med majones. Ett egg, dersom du også bruker hvitten, kan bare bære 2,5 dl olje. Bruker du bare plommen så blir det 1,5 dl olje. Mer olje kan ikke ett egg holde sammen på. Sånn kan vi holde på. Ett gram salt er det vi får plass til i en liter veske, om ikke maten skal smake bare saltvann.
Forresten så er det også sånn med lønna. Det er ikke plass til med enn ca 25 % av lønna til boutgifter. Det er kanskje det som forundrer meg mest med bolighandel og finanskriser. Altså at økonomene tilsynelatende ikke forstår at dersom boligprisen går opp, så er det noe annet som går ned. Derfor vil det alltid være et tak på boligprisen.
Dermed så vil vi alltid få finanskriser med jevne mellomrum. Fordi det alltid er noen som prøver å trekke mer ut av de samlede lønningsposer enn det som blir puttet ned i dem. De trikser og fikser med lån i håp om at de dermed kan få krona til å løpe hurtigere i ring. Men krona formerer seg ikke mens den løper rundt. Det ser bare sånn ut, akkurat som Tordenskjolds soldater. Til slutt så har summen av de lånte midlene til bolig langt oversteget betalingsevnen til de som skal betale lånene, så etterspørselene synker på andre områder og lånene blir misligholdt og så siger den stakkars krona omkull av utmattelse og orker ikke løpe i ring lenger.
Det er dessverre ikke grådigheten som er problemet. Fordi jeg tror at vi til syvende og sist viole kunne gjøre noe med den. Men det er dumheten som er problemet. Den er det betraktelig verre å gjøre noe med. Den manglende evnen eller kanskje viljen til å se at man ikke kan få mer enn 8 potter rømme og fire merker smør ut av ei ku, som var det Kari som Olav hadde før, kunne kinne.
Man kan bare få en endelig mengde brød eller poteter, ut av et bestemt stykke jord. Det kan ikke komme høstes mer profitt enn det summen av lønningene kan bære.
Men med brød følger også et annet mysterium, nemlig brødoppskriften. Det er noe som virkelig har forundret meg, at det finnes så mange brødoppskrifter. For i bunn og grunn er alle brødoppskrifter like. 5 deler vann til 13 deler mel. Det er den mengden vann og mel som tilsammen blir en brøddeig. Nå kan man selvsagt variere denne oppskriften og heller si 1 del vann og 2,6 deler mel, men ikke la deg lure av den varianten, for det er akkurat det samme forholdet.
Det er nemlig ikke plass til mer mel enn 13 deler mel sammen med 5 deler vann. Tar du mindre mel blir det suppe, tar du mer mel blir noe som heller egner seg som byggemateriale. Sånn er det forresten også med majones. Ett egg, dersom du også bruker hvitten, kan bare bære 2,5 dl olje. Bruker du bare plommen så blir det 1,5 dl olje. Mer olje kan ikke ett egg holde sammen på. Sånn kan vi holde på. Ett gram salt er det vi får plass til i en liter veske, om ikke maten skal smake bare saltvann.
Forresten så er det også sånn med lønna. Det er ikke plass til med enn ca 25 % av lønna til boutgifter. Det er kanskje det som forundrer meg mest med bolighandel og finanskriser. Altså at økonomene tilsynelatende ikke forstår at dersom boligprisen går opp, så er det noe annet som går ned. Derfor vil det alltid være et tak på boligprisen.
Dermed så vil vi alltid få finanskriser med jevne mellomrum. Fordi det alltid er noen som prøver å trekke mer ut av de samlede lønningsposer enn det som blir puttet ned i dem. De trikser og fikser med lån i håp om at de dermed kan få krona til å løpe hurtigere i ring. Men krona formerer seg ikke mens den løper rundt. Det ser bare sånn ut, akkurat som Tordenskjolds soldater. Til slutt så har summen av de lånte midlene til bolig langt oversteget betalingsevnen til de som skal betale lånene, så etterspørselene synker på andre områder og lånene blir misligholdt og så siger den stakkars krona omkull av utmattelse og orker ikke løpe i ring lenger.
Det er dessverre ikke grådigheten som er problemet. Fordi jeg tror at vi til syvende og sist viole kunne gjøre noe med den. Men det er dumheten som er problemet. Den er det betraktelig verre å gjøre noe med. Den manglende evnen eller kanskje viljen til å se at man ikke kan få mer enn 8 potter rømme og fire merker smør ut av ei ku, som var det Kari som Olav hadde før, kunne kinne.
Man kan bare få en endelig mengde brød eller poteter, ut av et bestemt stykke jord. Det kan ikke komme høstes mer profitt enn det summen av lønningene kan bære.
13.10.2009
Reise i tiden.
Jeg har alltid drømt om å reise i tiden. Helt siden jeg første gang leste "Tidsmaskinen" av H.G. Wells. Den kom ut i 1895, så det var nok ikke førsteutgaven jeg leste, men tett på. Uansett så har det endelig lykkes meg å foreta en slik reise. bare en veldig kort reise riktignok, men likevel. Den kan sikkert utvikles og forbedres.
Det skjedde for noen dager siden. Noen venner hadde invitert meg med på kunstutstilling. Egentlig en veldig generøs gest, fordi jeg er ikke særlig morsom å ha med på kunstutstilling. Stort sett så kjeder jeg meg, om enn ganske anstendig. Det er ikke sånn at jeg ser lidende ut der jeg vandrer mellom kunstverkene, det er bare sånn at jeg nok ser påfallende mye gladere ut, da det ble foreslått at vi skulle ta oss en kopp kaffe.
Siden vi skulle besøke en kunstutstilling til, så endte det med at vi besluttet oss for å ta den kaffekoppen på kokosbollefakrikken, på Sagene, fordi det var like ved den neste kunstutstillingen. Men det var altså her det skjedde, på Kokosbollefabrikken, at jeg fikk min første tidsreise.
Kokosbollen jeg fikk var så lett og luftig og nesten umerkelig som et kyss fra den elskede som vil formidle at hun overhodet ikke har glemt det jeg gjorde, eller ikke gjorde, men ikke desto mindre inneholdt en antydning om en mulig forsoning, om bare botsøvelsen ville bli tilstrekkelig troverdig, og jeg griper, som en druknende mann griper etter et halmstrå, anledningen til å love, i mitt stille sinn, at jeg aldri aldri aldri mer skal gjøre, eller ikke gjøre, det jeg gjorde eller ikke gjorde, så snart jeg finner ut hva det var, jeg gjorde eller ikke gjorde.
Så lett og luftig var denne kokosbollen at den faktisk var ferdig spist før jeg fikk begynt på den. Jeg har absolutt ingen erindring om hva den smakte, jeg bare vet at jeg skal ha meg en sånn kokosbolle til. Her kan det også ligge en fremtid for forskning i udødelighet. Jeg nekter nemlig å dø før jeg har fått en sånn kokosbolle til. Jeg er simpelthen helt nødt til å finne ut hva den smaker. Altså jeg vil en gang forsøke å begynne på kokosbollen før jeg slutter den.
Nå kan det selvsagt være at denne opplevelsen var rent subjektiv, fordi det er veeeeldig lenge siden jeg sist spiste en kokosbolle. Det er faktisk nesten 18 år siden. Jeg husker det godt, fordi det var en særlig anledning. Anledningen var nemlig den at en gang i mine barns barndom hadde utvist en salomisk visdom i mine forsøk på å lage menn av gutter. Situasjonen dreide seg nemlig om kokosboller. Av en eller anne grunn hadde jeg, i irritasjon over ungenes krangling over noen kokosboller, avgitt det brageløftet at jeg en gang skulle kjøpe meg 50 kokosboller og spise dem opp helt alene foran dem. Ungene må åpenbart ha følt seg snytt over at de aldri fikk bivåne dette tablå, fordi de parerte med å forære meg i fødselsdagspresang på min femtiårs fødselsdag, en diger eske med 50 kokosboller.
Det førte til et nytt brageløfte, som jeg nå altså har brudt, nemlig at jeg aldri mer ville spise en kokosbolle. Jeg håper at det kan tas som bevis på at jeg tross alt har et åpent sinn, at jeg valgte meg en kokosbolle til min doble espresso da jeg skulle drikke kaffe på kokosbollefabrikken mellom to kunstutstillinger.
I hvert fall vil jeg avvise en teori om jeg jeg valgte kokosbolle fordi jeg var næmest bevisstløs etter å ha vært på kunstutstilling og sett på malerier av krukker som sto på vindskjeve bord og truet med å falle ut av bildene og ned på gulvet.
Det skjedde for noen dager siden. Noen venner hadde invitert meg med på kunstutstilling. Egentlig en veldig generøs gest, fordi jeg er ikke særlig morsom å ha med på kunstutstilling. Stort sett så kjeder jeg meg, om enn ganske anstendig. Det er ikke sånn at jeg ser lidende ut der jeg vandrer mellom kunstverkene, det er bare sånn at jeg nok ser påfallende mye gladere ut, da det ble foreslått at vi skulle ta oss en kopp kaffe.
Siden vi skulle besøke en kunstutstilling til, så endte det med at vi besluttet oss for å ta den kaffekoppen på kokosbollefakrikken, på Sagene, fordi det var like ved den neste kunstutstillingen. Men det var altså her det skjedde, på Kokosbollefabrikken, at jeg fikk min første tidsreise.
Kokosbollen jeg fikk var så lett og luftig og nesten umerkelig som et kyss fra den elskede som vil formidle at hun overhodet ikke har glemt det jeg gjorde, eller ikke gjorde, men ikke desto mindre inneholdt en antydning om en mulig forsoning, om bare botsøvelsen ville bli tilstrekkelig troverdig, og jeg griper, som en druknende mann griper etter et halmstrå, anledningen til å love, i mitt stille sinn, at jeg aldri aldri aldri mer skal gjøre, eller ikke gjøre, det jeg gjorde eller ikke gjorde, så snart jeg finner ut hva det var, jeg gjorde eller ikke gjorde.
Så lett og luftig var denne kokosbollen at den faktisk var ferdig spist før jeg fikk begynt på den. Jeg har absolutt ingen erindring om hva den smakte, jeg bare vet at jeg skal ha meg en sånn kokosbolle til. Her kan det også ligge en fremtid for forskning i udødelighet. Jeg nekter nemlig å dø før jeg har fått en sånn kokosbolle til. Jeg er simpelthen helt nødt til å finne ut hva den smaker. Altså jeg vil en gang forsøke å begynne på kokosbollen før jeg slutter den.
Nå kan det selvsagt være at denne opplevelsen var rent subjektiv, fordi det er veeeeldig lenge siden jeg sist spiste en kokosbolle. Det er faktisk nesten 18 år siden. Jeg husker det godt, fordi det var en særlig anledning. Anledningen var nemlig den at en gang i mine barns barndom hadde utvist en salomisk visdom i mine forsøk på å lage menn av gutter. Situasjonen dreide seg nemlig om kokosboller. Av en eller anne grunn hadde jeg, i irritasjon over ungenes krangling over noen kokosboller, avgitt det brageløftet at jeg en gang skulle kjøpe meg 50 kokosboller og spise dem opp helt alene foran dem. Ungene må åpenbart ha følt seg snytt over at de aldri fikk bivåne dette tablå, fordi de parerte med å forære meg i fødselsdagspresang på min femtiårs fødselsdag, en diger eske med 50 kokosboller.
Det førte til et nytt brageløfte, som jeg nå altså har brudt, nemlig at jeg aldri mer ville spise en kokosbolle. Jeg håper at det kan tas som bevis på at jeg tross alt har et åpent sinn, at jeg valgte meg en kokosbolle til min doble espresso da jeg skulle drikke kaffe på kokosbollefabrikken mellom to kunstutstillinger.
I hvert fall vil jeg avvise en teori om jeg jeg valgte kokosbolle fordi jeg var næmest bevisstløs etter å ha vært på kunstutstilling og sett på malerier av krukker som sto på vindskjeve bord og truet med å falle ut av bildene og ned på gulvet.
11.10.2009
Vi vant, igjen.
Denne gangen vant vi førsteplassen på Big Mac indexen. På denne linken kan du selv se:
http://www.economist.com/markets/indicators/displaystory.cfm?story_id=13055650
Vi betaler $5,79 for en Big Mac. Amerikanerne betaler $3,54. En annen statistikk fra samme kilde forteller hvor mye en arbeider må jobbe for å kjøpe seg en Big Mac:
http://www.economist.com/daily/chartgallery/displaystory.cfm?story_id=14288808
I Mexico koster en Big mac $ 2,30. Men en amerikaner må jobbe i 12 minutter for å kjøpe seg en Big mac, til forskjell fra en mexikansk arbeider som må arbeide i 120 minutter for en Big Mac.
Hva tjener en norsk arbeider? Neppe nok til 5 Big Mac i timen. Her kan man selvsagt innvende at en nordmann aldri ville finne på å spise 5 Big Mac i timen, så derfor gjør det ingenting om den er så mye dyrere her enn der. Men altså generelt er er mat relativt dyrere for nordmenn enn for europeere og amerikanere. Men takk og pris billigere enn i Mexico eller Nairobi. Det er jo en trøst.
Etter mitt skjønn burde ikke verdensøkonomien gjøres opp i Big Mac. Den burde gjøres opp i Får i Kål. Endelig, endelig, endelig fikk jeg laget meg Får i Kål. Det var jammen på tide. Den store Får i Kål dagen var riktignok 26.09. 2009, så jeg ligger ca. 14 dager bak skjemaet. Men det er aldeles ubegripelig at en rett som kan lages så enkelt som denne og likevel smake så fantastisk godt.
Når jeg så omsider har fått nok Får i Kål, sånn ca. i midten av desember så begynner, å salig fryd, pinnekjøtt-tida. Det eneste som er sørgelig omkring pinnekjøtt er at det ikke lenger er mulig å treffe på en skillig kålrabi som smaker sånn som en skikkelig kålrabi skal smake. Men jeg har funnet et råd for det. I stedet for kålrabi så lager jeg nå en stappe med halvparten sellerirot og halvparten brokkoli. Det smaker selvfølgelig ikke kålrabistappe, med det SMAKER. For pinnekjøtt krever en stappe som smaker.
For mens jeg venter på Får i Kål-tida, så har jeg utviklet denne stappen som severes, sammen med hjemmelaget rødkål og rødbet-salat, altså nykokt rødbet, finhakket og blandet i creme fraische, til matjesild. Dvs. 2 kilos spann med sildefileter kjøpt hos Harry til SEK 99,-.
Forøvrig er matjesild godt i tomatsaus: en del tomatpuré, en del vann, en del olje, en halv del sukker og en halv del hvitvinseddik (en del = ett tomatpuréglass) masse dill, emulgeres med stavmikser. Eller i sennepssaus: en del (Dijon)sennep til 2 deler majones, masse dill. Det er altså en langt bedre måte å få i seg Omega 3 på en tran, spør du meg.
Hvis du, som jeg, er glad i majones, så blir den best og billigst om du lager den selv. Jeg bruker 2,5 dl. ordenlig ren olje, altså ikke raffinert, ett helt egg, salt, hvitløk etter behag, en stor spiseskje hvitvinseddik, ei klype salt, litt gurkemeie (fordi fargen blir kjedelig når jeg bruker hele egget) og en stor teskje sennep. Emulgeres med en stavmikser (kraftig, minst 650 watt) tar ca. 30 sekunder. Ved festlige anledninger en liten sprut chili.
Jeg må medgi at jeg synes det er vanskelig å leve meg inn i hvordan det er å være kvinne. Men jeg tror det nærmeste det går an å komme en sånn opplevelse, sånn som den fremstår, litt tidlig om morgenen neste dag, altså for meg, med min meget begrensede fantasi, så forestiller jeg meg at opplevelsen kan ligne litt på den jeg fikk her en morgen da jeg leste i avisen at Obama hadde fått Nobels Fredpris:
"Egentlig veldig fint, men altså kanskje liiiiiiiitt i tidligste laget, men så vil vi jo nok få se mer til ham, dah, vel., og det blir nok fint?? Han er jo, på en måte, den rette!"
Men jeg kommer til å bli veldig skuffet over Nobelpris-komiteen om de ikke severer Obama Får i kål. De kan jo ikke lokke ham den lange veien hit uten å sørge for at han får metta si.
http://www.economist.com/markets/indicators/displaystory.cfm?story_id=13055650
Vi betaler $5,79 for en Big Mac. Amerikanerne betaler $3,54. En annen statistikk fra samme kilde forteller hvor mye en arbeider må jobbe for å kjøpe seg en Big Mac:
http://www.economist.com/daily/chartgallery/displaystory.cfm?story_id=14288808
I Mexico koster en Big mac $ 2,30. Men en amerikaner må jobbe i 12 minutter for å kjøpe seg en Big mac, til forskjell fra en mexikansk arbeider som må arbeide i 120 minutter for en Big Mac.
Hva tjener en norsk arbeider? Neppe nok til 5 Big Mac i timen. Her kan man selvsagt innvende at en nordmann aldri ville finne på å spise 5 Big Mac i timen, så derfor gjør det ingenting om den er så mye dyrere her enn der. Men altså generelt er er mat relativt dyrere for nordmenn enn for europeere og amerikanere. Men takk og pris billigere enn i Mexico eller Nairobi. Det er jo en trøst.
Etter mitt skjønn burde ikke verdensøkonomien gjøres opp i Big Mac. Den burde gjøres opp i Får i Kål. Endelig, endelig, endelig fikk jeg laget meg Får i Kål. Det var jammen på tide. Den store Får i Kål dagen var riktignok 26.09. 2009, så jeg ligger ca. 14 dager bak skjemaet. Men det er aldeles ubegripelig at en rett som kan lages så enkelt som denne og likevel smake så fantastisk godt.
Når jeg så omsider har fått nok Får i Kål, sånn ca. i midten av desember så begynner, å salig fryd, pinnekjøtt-tida. Det eneste som er sørgelig omkring pinnekjøtt er at det ikke lenger er mulig å treffe på en skillig kålrabi som smaker sånn som en skikkelig kålrabi skal smake. Men jeg har funnet et råd for det. I stedet for kålrabi så lager jeg nå en stappe med halvparten sellerirot og halvparten brokkoli. Det smaker selvfølgelig ikke kålrabistappe, med det SMAKER. For pinnekjøtt krever en stappe som smaker.
For mens jeg venter på Får i Kål-tida, så har jeg utviklet denne stappen som severes, sammen med hjemmelaget rødkål og rødbet-salat, altså nykokt rødbet, finhakket og blandet i creme fraische, til matjesild. Dvs. 2 kilos spann med sildefileter kjøpt hos Harry til SEK 99,-.
Forøvrig er matjesild godt i tomatsaus: en del tomatpuré, en del vann, en del olje, en halv del sukker og en halv del hvitvinseddik (en del = ett tomatpuréglass) masse dill, emulgeres med stavmikser. Eller i sennepssaus: en del (Dijon)sennep til 2 deler majones, masse dill. Det er altså en langt bedre måte å få i seg Omega 3 på en tran, spør du meg.
Hvis du, som jeg, er glad i majones, så blir den best og billigst om du lager den selv. Jeg bruker 2,5 dl. ordenlig ren olje, altså ikke raffinert, ett helt egg, salt, hvitløk etter behag, en stor spiseskje hvitvinseddik, ei klype salt, litt gurkemeie (fordi fargen blir kjedelig når jeg bruker hele egget) og en stor teskje sennep. Emulgeres med en stavmikser (kraftig, minst 650 watt) tar ca. 30 sekunder. Ved festlige anledninger en liten sprut chili.
Jeg må medgi at jeg synes det er vanskelig å leve meg inn i hvordan det er å være kvinne. Men jeg tror det nærmeste det går an å komme en sånn opplevelse, sånn som den fremstår, litt tidlig om morgenen neste dag, altså for meg, med min meget begrensede fantasi, så forestiller jeg meg at opplevelsen kan ligne litt på den jeg fikk her en morgen da jeg leste i avisen at Obama hadde fått Nobels Fredpris:
"Egentlig veldig fint, men altså kanskje liiiiiiiitt i tidligste laget, men så vil vi jo nok få se mer til ham, dah, vel., og det blir nok fint?? Han er jo, på en måte, den rette!"
Men jeg kommer til å bli veldig skuffet over Nobelpris-komiteen om de ikke severer Obama Får i kål. De kan jo ikke lokke ham den lange veien hit uten å sørge for at han får metta si.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
