Financial crisis (Finans krisa)

(Norwegian version follows below)


These days I read two publications. One is "Today's Business" (DN), which unfortunately is the best newspaper of the time being. It has, in my view, the best journalism, and also the best film reviews and the best wine reviews. In addition, I follow the money exchange course to plan the next Sweden Tour and monitor when I can start to buying in dollars again. The second is the "Scientific American, Mind" (SAM). The magazine contains much new research in psychology, neurology and brain research.

Both write about the financial crisis. They describe the financial crisis, though each from different angle, but nevertheless, one can suspect a connection. The essence of what I have read in these publications, at the same time, is this: "Financial crisis is because someone wanted to earn money on making money, on money no one could or would pay." To understand this better, I will illustrate it with some simple examples from everyday life, but you must imagine them yourself in the greater global perspective.

I get more or less daily offers to lend me money without difficulty, usually at an interest rate of 2 small per cent, pr. month mind you. According to SAM, there are many who can not or will figure out that this is equivalent 24% a year. You, who are smarter, will not borrow money like this. You will rather go to your bank and borrow money at 5%, which you then invest in a fund, which apparently will provide a great return on investment because the Fund, lend money to these stupids among whom they think I am, since I get so alluring e-mails, with loan offers. Because both you and your bank are similar to those who buy on E-bay, ie. those who believe that they can get a Picasso for NOK 1, -. Or get much for little. Or maybe even easier explained, become rich by selling loans to someone who can not pay the loan.


Is not it amazing, that no economist has realized, that if the most expensive loans go to those who have the lowest capacity to pay, is equal to get something for nothing.

(Norsk versjon)

Nå for tiden leser jeg særlig to blader. Det ene er "Dagens Næringsliv" (DN), som dessverre er den beste avisen for tiden. Den har etter mitt skjønn den beste journalistikken, og dessuten de beste filmanmeldelsene og de beste vinanmeldelsene. I tillegg følger jeg med på valuatkursene for å planlegge neste harrytur og overvåke når jeg kan begynne å handle i dollar igjen. Det andre er "Scientific American, Mind" (SAM). Det bladet inneholder mye nytt om forskning i psykologi, nevrologi og hjerneforskning.

Begge to handler også om finanskrisa. De beskriver riktignok finanskrisa fra hver sin vinkel, men likevel kan man ane i aldri så liten sammenheng. Essensen av hva jeg har fått ut av å lese disse på publikasjonene, samtidig, er denne: "Finanskrisa skyldes at noen ville tjene penger på å tjene penger på penger, ingen kunne eller ville betale." For å forstå dette bedre vil jeg belyse det med noen enkle eksempler fra hverdagen, som man så må forestille seg i stor global stil.

Jeg får mere eller mindre daglig tilbud om å låne penger uten vanskeligheter, som regel til en rente på 2 små prosent, i måneden. I følge SAM, så er det mange som ikke kan, orker, eller vil regne ut at dette altså blir 24 % i året. Du, som sikert er smartere, vil nok ikke låne sånne penger. Du går kanskje heller i banken din og låner penger til 5%, som du så investerer i et fond, som åpenbart skal gi en stor avkastning fordi dette fondet, låner ut penger til sånne dumme som de tror jeg er, siden jeg får sånn forlokkende e-post. med lånetilbud. Fordi både du og banken din ligner litt på de som handler på nettauksjoner, altså de som tror at de kan få en Pikasso for kr. 1,-. Eller altså få mye for lite. Eller kanskje enda enklere, tjene seg rik på å selge lån til noen som ikke kan betale lånet.


Er det ikke fantastisk, at ingen økonom har innsett, at dersom de dyreste lånene går til de som har den dårligste betalingsevnen, så prøver man å få noe av intet.

Case closed. (Dommen er faldt)

Finally I got a clarification. Not the one I would prefer to get, but it is at least a clarification. I have arthritis in the right hip and must operate in a new hip joint. The good news is that after the operation I shall be feeling well again, and even better than I have been in recent years.

For it did really hurt. Especially during the last sailing where I sometimes had to stand at the helm many consecutive hours. Especially the last night, night to 1. December, where I had to stand at at the helm in very many hours, because I had the engine failure and had to save power, by steering manually instead of using the autopilot.

Now I am looking forward to get the operation, that is, I am looking forward to get a new hip joint, so I will be able to walk normally, yes, maybe even run. It is a long time since I've done that. But maybe I am most looking forward to stop eating pain relieving medicine. I cannot understand how someone would eat any substance like that (morphine derivative) voluntarily. I can simply feel that the brain becomes like porridge when eating these pills. Who in the world will voluntarily have porridge for brains?


Endelig fikk jeg en avklaring. Ikke den jeg helst ville ha, men det er i hvert fall en avklaring. Jeg har fått slitasjegikt i den høyre hoften og må operere inn en ny hofte. Den gode nyheten er at jeg etter sigende skal bli helt bra igjen, ja til og med bedre enn jeg har vært de siste årene.

For det har vært vondt. Særlig under det siste seilaset hvor jeg noen ganger måtte stå til rors mange timer sammenhengende. Spesielt den siste natten, natt til 1. desember, hvor jeg måtte stå til rors i svært mange timer, fordi jeg jo hadde motorstopp og måtte spare på strømmen, ved å styre manuelt i stedet for å bruke autopiloten.

Nå bare gleder jeg meg operasjonen, dvs. jeg gleder meg til å få et nytt hofteledd, sånn at jeg vil kunne gå normalt, ja kanskje til og med løpe. Det er det lenge siden jeg har gjort. Men kankje jeg mest gleder meg til at jeg kan slutte med å spise smertestillende. Jeg fatter ikke at noen vil spise sånt stoff (morfinderivat) frivillig. Jeg kan rett og slett merke at hjernen blir til grøt av sånne piller. Hvem i all verden vil frivillig ha grøt i hjernen?

Tapenade

This would not have been my blog if it did not sooner or later be about food. Today I was particularly lazy, which I often am if the weather is so bad or wet that I do not bother going out. But I lacked something to put on bread. Moreover, I have decided that I will now be able to keep the weight I've finally come down to, namely 86 kg, That is, two kilograms less than my weight as I left the military service. I also need a breadspread that does not require butter. The solution was homemade tapenade:


First, I made approx. 3 dl homemade mayonnaise. It consists of 250 ml oil, 1 / 2 teaspoon turmeric, 1 teaspoon mustard powder, 1 / 2 lime, 1 pinch salt (saldon) 1 egg. That is, the whole egg. Because when I use a hand-blender it whips up this mixture to a fine mayonnaise within a few seconds. But since I also use the white of the egg I need the little turmeric that the mayonnaise does not look too pale. Mustard powder, because mustard often contains sugar that may make the mayonnaise split.

In the majonnais I then had 8 pieces of garlic and 16 kalamates (stones taken out) after having chopped them with the hand mixer. Lovely


Dette ville jo ikke ha vært min blogg om den ikke på et tidspunkt inneholdt noe om mat. Idag var jeg særlig doven, noe jeg fort blir dersom været er sånn at jeg ikke gidder gå ut. Men jeg manglet noe å ha på brødet. Dessuten så har jeg bestemt meg for at jeg nå skal klare å holde den vekten jeg omsider har kommet ned i, nemlig 86 kilo, altså to kilo er enn dimmevekta. Dermed så trenger jeg også et pålegg som ikke krever smør. Løsningen ble hjemmelaget tapenade:

Først lagde jeg ca. 3 dl hjemmelaget majones. Den består av 250 ml olje, 1/2 teskje gurkemeie, 1 teskje sennepspulver, 1/2 lime, 1 klype salt (saldon) 1 egg. Altså hele egget. Fordi når jeg bruker en stavmikser så pisker den opp dennen blandingen til en fin og fast majones på noen få sekunder. Men siden jeg også bruker eggehvite trenger den litt grukemeie får ikke bli for blek. Sennespulver fordi ferdig sennep ofte inneholder sukker som får majonesen til å skille seg.

I majonesen hadde jeg så 8 fed hvitløk og 16 kalamates etter å ha finhakket dem med stavmikseren. Nydelig.

Har man klave, får man ku. (Hoping against hope)

(Norwegian version follows below)


One of my very nice lady-friends have confided in me that she has a pair of shoes, with a high heels, but where the outer soles on heels are lost, that she is now almost walking on a nail. It is of course very hard and uncomfortable to walk on, so she asked med directly: "Do the Skipper have an advice?". As the shoes are very good to walk on, provided they have heels, with soles that have a little suspension.

The problem fits well into the present process I now have started, namely to re-program myself from being wooden boat skipper to be an epoxy skipper. For now I will extend the heel with ca. 5 mm. epoxy and then grinding the extension flat to form a foundation to be able to paste in a small leather-sole eventually on it.

It was then a proverb ran through my mind:( I cannot translate into English, but the closest approximation may be something like: "If you have a horn, you will get a car, only there is a cow involved instead of a car")

So I went to the chandelier. Just to have a business by the chandelier and leave the store with something I really need, is in itself a mental uplift. Although as mentioned earlier, that requires a bit of restructuring of my mind to convince myself that now I'm closer to the sea than ever, with a package of West System epoxy resin and epoxy hardener and West System filler and two small syringe pumps for measuring, in a plastic bag. Which will hereafter replace hemp and black tarnish / sikaflex, in my life.

Thus, I have written a new proverb: "It is better with a bottle of epoxy hardener in the carry bag than than a bundle of hemp on the seabed".

If anyone would like to participate in a discussion about the translation of maritime expression and / or proverb, so please be my guest.

(Norwegian version)


En av mine aller hyggeliste damebekjentskaper har betrod meg at hun har et par sko med heler, men hvor den ytterste sålen på helen er slitt av, sånt at hun nå går nærmest på en spiker. Det er selvsagt veldig hardt og ubehagelig å gå på, så hun spurte direkte: "Har skippern et råd?". For skoene er nemlg veldig gode å gå med, når de vel og merke har såler på helene, med aldri så lite svikt i.


Problemstillingen passer godt inn i den prosess jeg nå er igang med, nemlig omprogrammere meg selv fra å være trebåtskipper til å bli epoxyskipper. For nå skal jeg forlenge helen med ca. 5 mm. epoxy og så slipe forlengelsen flat for å danne et fundament for å kunne lime på en liten lærsåle til slutt.

Det var da et ordspråk rant med i hu: "Har man klave får man ku". Så nå har jeg altså vært i båtustyrsbutikken. Bare det å ha et ærend i båtustyrsbutikken og komme ut av den med noe jeg virkelig trenger, er jo i seg selv et mentalt løft. Selv om det som sagt krever en smule omprogrammering for å kunne overbevise meg selv om at nå er jeg nærmere havet enn noensinne, med en pakke West System epoxy resin og epoxy herder samt West System filler og to små sprøytepumper for tilmåling, i en bærepose. Altså det som heretter skal erstattet hamp, black tarnish/sikaflex, i livet mitt.

Dermed har jeg forfattet et nytt ordspråk: "Det er bedre med en flaske epoxyherder i bæreposen enn enn bunt hamp på havets bunn".

Dersom noen skulle ha lyst til å delta i en diskusjon om oversettelse av maritime uttrykk og/eller ordspråk, så vær velkommen til det.

Darwin ...

(Norwegian version follows below)

... is a theme I do not easily relinquish. One of the consequences of the Darwinian theory is that our brains just escaped out of the melting pot. For 8 - 12 million years ago, we separated the from the apes, and ca. 200 - 100 000 years ago, originated the modern human as we have it today. In the evolutionary context, this is a very short time, so we must accept that we, today is indeed not the end in the evolutionary development, but rather the beginning and it will pass many thousands, perhaps millions of years before our brains are finally developed.


One of the results of this is that people who have various forms of deviation, are not very different from us, but just missing a small adjustment. People who suffer from game dependency and shopaholics are examples of this. In both cases it seems that the problems are caused by too much dopamine and too low levels of serotonin. Serotonin is a substance that the brain itself produces and that it sends to frontal cortex, and that enables us to think things through once more before we make a decision. Dopamine is a drug that rewards behavior that the brain perceives as appropriate. As most men know, it's not the conception that causes that the brains are sprayed with dopamine, but the trying.

There are elements in the games and shopping that the brain rewards us, but the lack of serotonin makes us insufficiently critical. Another fascinating issue is that few women are game-dependent and few men are shopaholics. Thus, male brain is rewarded for the attempt to collect money, women's brain is rewarded for the attempt to disperse money.

(Norwegian version)

... er et tema jeg ikke slipper så lett. En av konsekvensene av Darwinistisk teori er at vår hjerne bare så vidt er helt ut av støpeskjeen. For 8 - 12 millioner år siden skilte vi lag fra apene og for ca. 200 - 100 000 år siden oppsto det moderne mennesket slik vi har det i dag. I evolusjonsmessig sammenheng er dette en meget kort tid, så vi må akseptere at vi, i dag, slett ikke er noe punktum i utviklingen, men den vil fortsettet i mange tusen, kanskje millioner år fremover.

Et av resultatene av dette er at mennesker som har ulike former for avvik, ikke er vesensforskjellige fra oss andre, men bare mangler en liten justering. F. eks. så er folk som lider av spillegalskap og shopoholikere spennende eksempler på dette. I begge tilfelle ser det ut til at problemene skyldes for mye dopamin og for lite serotonin. Serotonin er et stoff som hjernen selv produserer og som den sender til frontallappen og som setter oss i stand til å tenke tingene igjennom en gang til innen vi beslutter oss. Dopamin er et stoff som belønner adferd som hjernen oppfatter som riktig. Som f. eks. de fleste menn, i hvert fall, vet, så er det ikke unnfangelsen som forårsaker at hjernen blir sprayet med dopamin, men forsøket.

Dvs. det er elementer i spill og shopping som hjernen belønner oss for, men som manglende serotonin ikke gjør oss tilstrekkelig kritiske til. En annen fascinerende problemstilling er at få kvinner er spillavhengige og få menn er shopoholikere. Dvs, mannehjernen blir belønnet for forsøket på å samle sammen penger, kvinnehjernen blir belønnet for forsøket på å spre dem.

Endelig bevist (Finally proven)

(Norwegian version follows below)

I've had some bad conscience, and even speculated if I have a character disorder. I am talking about my inclination to play patience on the screen from time to time. On the one hand, I consider this activity as the most complete waist of time, absolutely useless, even for a retired person. On the other hand I must admit that I'm almost hooked. But now comfort has come in the latest issue of "Illustrated Science". In a small article which states that the researchers have found that computer games such as Tetris can prevent post-traumatic stress.

That is, if you play a game like that in ca. 30 minutes within 6 hours after a traumatic event, the danger of post-traumatic stress may be prevented or at least reduced. It takes place in the way that this activity "interferes" with the memory storage of the traumatic event.

This gives some perspectives. I can imagine that it is not only on the computer, but a number of other such games that may have a similar effect, such as dart, cap land, tilt the stick, throw the jab, boccia etc. (hoping that Google has found the proper translation of these games?) It might be something to think about in connection with funerals? End the funeral with a game of dart in the pub or a game of Boccia on the cemetery?

In any case, it is clear that I have some pre-traumatic stress that should not develop into be a post-traumatic stress, when it comes to procurement of a new ship. I was really about to fall in love with this boat as I had hoped would be mine. But all hope is not gone. I just got a little more time. Moreover, the owner must now do all the preparations himself, which I had prepared myself that I should do during this spring.

(Denne norske verjonen følger etter den engelske, fordi jeg åpenbart har en reim av temperamentsfull forfatter i meg, dvs. jeg klarer ikke skrive samme innlegg to ganger. Dermed er det enklere å skrive det på engelsk først og så la Google oversette til norsk og deretter redigere den norske varianten.)

Jeg har hatt litt dårlig samvittighet, til og med spekulert av og til på om jeg har en karakterbrist. Det gjelder altså min tilbøyelighet til å legge kabal på skjermen fra tid til annen. På den ene siden anser jeg denne aktiviteten som det mest avsindige spill av tid, fullstendig nyttesløs, selv for en pensjonist. På den andre siden må jeg medgi at jeg er bortimot hekta. Men nå er trøsten kommet i siste nummer av "Illustrert Vitenskap". I en liten artikkel der er det beskrevet at forskere har funnet ut at dataspill som f. eks. Tetris kan forebygge posttraumatisk stress.

Dvs. hvis man spiller et sånt enkelt dataspill i ca. 30 minutter innen 6 timer etter en traumatisk hendelse, så forebygges faren for posttraumatisk stress. Det foregår på den måten at denne aktiviteten "forstyrrer" hukommelseslagringen av den traumatiske hendelsen.

Dette gir noen perspektiver. Jeg kan forestille meg at det ikke bare er dataspill, men en rekke andre slike spill som kan ha en tilsvarende virkning, som f. eks. dart, kappe land, vippe pinne, kaste på stikka, boccia osv. Det kan kanskje være noe å tenke på i forbindelse med begravelser? Avrunde begravelsen med en omgang dart på puben eller et spill boccia i singelen på gravlunden?

I hvert fall er det tydelig at jeg har endel pretraumatisk stress som helst ikke skal bli til et posttraumatisk stress når det gjelder anskaffelse av et nytt skip. Jeg var virkelig iferd med å bli forelsket i denne båten som jeg hadde håpet skulle bli min. Men alt håp er ikke ute. Sånn sett har jeg bare fått litt bedre tid på meg. Dessuten må nå eieren gjøre alt forarbeide selv, som jeg hadde innstilt meg på at jeg skulle gjøre i løpet av denne våren.

Oslo

Det ble en alvorlig nedtur i går. I min fantasi skulle jeg på dette tidspunktet ligget vel fortøyd i bøya og planlegge første tur for å bli bedre kjent med båten.

 

Heldigvis, eller dessverre, ettersom man ser det, så er jeg dårlig (ut)rustet til å bli deprimert. Den stadig økende gruppe personer som akkumuleres i mitt liv, altså mine ekser, har hver sin forklaring på dette fenomen. Noen mener at mine evner til positive reformuleringer er en realitetsflukt, andre mener at det er en karakterbrist og atter andre mener at det er en velsignet overlevelsesstrategi. Jeg holder med den siste gruppen.

 

Men det som nå skal problematiseres er hvordan kan det være at en, etter hvert 67 år  gammel gubbe, fremdeles vil ut på havet? Mitt svar på det spørsmålet er meget enkelt. Hva i all verden skulle jeg ellers gjøre? Etter å ha arbeidet i snitt ca. 10 timer i døgnet de siste 20 årene, så er jeg ute av stand til å sette meg i Fognerparken og mate duene. Dvs. ikke bare Frognerparken, men enhver park.

 

Med det mener jeg ikke å si at det er noe særlig i veien med Frognerparken, snarere tvertimot. Skulle jeg først finne på å mate duer, så ville Frognerparken være min favorittpark. Ikke minst fordi man kan ta seg en tur på Herregårdskroa eller på Casinosetra som den ble kalt i gamle dager, den gangen det fantes et sted som het Casino, for de som enten ikke tilfredsstilte kleskoden for å komme inn på Teaterkafeen eller som var nektet adgang der av andre grunner eller som rett og slett syntes at Teaterkafeen var i ferd med å bli litt for snobbete.

 

Det er altså det å mate duer som byr meg imot, ikke parker. Det skyldes ikke at jeg misliker duer. Egentlig liker jeg duer, særlig etter at jeg leste Darwins "The Origin og Species", hvor Darwin tok utgangspunkt i blandt annet dueoppdretting for å vise at dueoppdretterens valg av diverse parringspartnere for duene hadde store konsekvenser for hvordan duer utviklet seg. og følgelig at naturlig seleksjon ville ha minst like store konkvenser som seleksjon ved dueoppdretteren, bare selvsagt med et helt annet resultat. Men altså i begge fall så mente han å kunne bevise at spørsmålet om hvilke duer som fikk anledning til å parre seg, var avgjørende for hvilke forandringer duene gjennomgikk gjennom tidene.

 

Uansett hvor mye man kan like eller mislike duer, så er ikke mating av duer noe særlig til aktivitet etter å ha blitt pensjonert. Eller i hvert fall ikke nok til å fylle opp mitt liv. Nå vet jeg godt at det finnes pensjonister som bruker tiden til å stelle f. eks. en hage. Det er ikke noe for meg. Jeg er i bunn og grunn en bakgårdskatt, som  aldri helt har blitt fortrolig med lukingens velsignelser. Den absolutt eneste grunnen jeg kunne tenke meg til å ha en have, måtte være for å flytte innendørs horisontale aktiviteter utendørs. Siden jeg for tiden ikke har noen å dele slike innendørs horisontale aktiviteter med, så har jeg jo heller ikke bruk for en have.

 

Men det er ikke have, men havet som er mitt anliggende. Jeg tror det er et fundamentalt behov hos et menneske å kunne se horisonten. Å se horisonten bringer fred i sjelen. Selvsagt med en lille tilføyelsen at så snart sjelen har falt til ro ved å betrakte horisonten, så oppstår det på et tidspunkt en ufred i sjelen, nemlig: "Hva befinner seg hinsides horisonten"

 

 

 

 

 

Too good to be true - is indeed ...

Det er sånn at dersom noe later til å være for godt til å være sant, så er det som regel det. Jeg trodde jeg hadde fått en god, i hvert fall for meg avtale. Selgeren og jeg var, inntil i dag, enige om at jeg skulle få leie båten av ham og det som var betalt inn i leie skulle så gå i fradrag fra kjøpesummen. Denne avtalen har selgeren nå bakket ut av. Dvs. jeg kan selvsagt få kjøpe båten, men altså pengene først. Noe jeg godt kan forstå at han vil. Det var bare ergerlig for min del. Nå får jeg håpe at banken vil låne meg penger.

The deal I had made was too good to be true: that I could rent the boat and the paid rent should be subtracted from sum when I finally paid the sum in full. I understand the owner very well. It is only too bad for me, because I had hoped that I could start the sailing season already. Now I hope that the bank will help me.

Oslo 19:10 (Local time, add 9 hours)

Så starter seilaset igjen

I dag skal båten på vannet, så nå vil det heretter komme en blogg her med bilder, beskrivelser og planer.

To day the ship will be put into water and I will come back later today with pictures, descriptions and plans.